Håper å se dere der!

Hans Erik.

Av alle emblemer og merker som finnes innen karate syntes isshin’ryu sitt til å skille seg merkbart ut i fra de andre. Historien bak er også en merkverdig fortelling om ett stilskifte og en personlig åpenbaring.

Shimabuku Shinkichi var født i 1908, og begynte å trene stridskunst hos sin onkel Chan Kamasu i en alder rundt 13 år. Mot slutten av 1920 årene ble han introdusert for Chotoku Kyan. Siden fikk han våpenopplæring i fra Moden Yabiku, læremesteren til Taira Shinken. Rundt 1936 oppsøkte han Miyagi Chojun og mottok instruksjon derifra. I tillegg mottok han også instruks fra Motobu Choki.

Etter hvert begynte Shimabuku Shinkichi å instruere selv, og i essensen var dette en kombinasjon av goju’ryu og shorin’ryu karate. Han hold frem med dette til krigens skygger la seg over Okinawa. Forut for, og under krigen, trakk han seg tilbake til den nordlige delen av øyriket. Påståelig for å unngå militærtjeneste i den japanske hæren. Ettersigende ble han oppdaget, men unngikk allikevel tjeneste ved å instruere karate til de japanske militære som oppdaget han.

I krigens vake ble igjen Shimabuku Shinkichi oppsøkt for sine ferdigheter i karate, men denne gangen hovedsaklig av de amerikanske soldatene utplassert ved øya. Disse kom til å bli blant de første vestlige karatepionerene i USA.

Selv om Shimabuku Shinkichi var ansett som en dyktig karateutøver, var han også sett på som noe av en innovatør. Blant annet så bestod karaten han underviste i både av gojo’ryu og shorin’ryu, og i fra slutten av 1940 tallet begynte han å evaluere og forandre på noen av de meste grunnleggende konseptene i den karaten han underviste i.

Innen 1956 var Shimabuku Shinkichi blitt ett anerkjent medlem av det etablerte karatemiljøet på Okinawa for hans kunnskap i det som han hadde døpt for Chan migwa’ta (av respekt for hans læremester)

Allikevel, etter mange eksperimenter (og antagelig spørsmål i fra de amerikanske studentene han hadde, som brøt den okinawiske og japanske tradisjonen ved ikke å stille spørsmål til sine læremestre) så begynte han å forenkle sin stilart. Han introduserte noen fundamentale innovasjoner i sin stil. Den meste merkbare av disse er den permanente installasjonen av den vertikale knytteneven. Dette ble den mest grunnleggende og gjenkjennelige teknikken i stilarten hans, i tillegg til å bli en symbolsk ramme rundt emblemet til isshin’ryu.

Shimabuku Shinkichi forandret også noen av de grunnleggende blokkeringsteknikkene også. Fremfor å benytte armens ytterkant til å blokkere med, bestemte han seg for å benytte blokkeringer som dro nytte av hele armens fremside med begge beina i underarmen som en del av kontaktflaten. Andre slag og blokkeringsteknikker ble i stor grad forkastet.

Dette var forandringer som skapte en god del oppstandelse i det etablerte karatemiljøet, og som om ikke dette var nok så kom enda en endring i fra Shimabuku Shinkichi. For i vaken av de tekniske endringene kom også ett navneskifte. Etter å ha vært ansett i stor grad som en del av shorin’ryu, valgte nå Shimabuku Shinkichi å gå for ett nytt navn; isshin’ryu, lettere oversatt som ett hjerte stilen.

For mange i karatemiljøet ble dette for mye, og det kunne ikke aksepteres. Dette førte til ett brudd mellom Shimabuku Shinkichi og mange i det alminnelige karatemiljøet. Han mistet til og med en god del av sine elever i denne perioden. Allikevel mistet ikke Shimabuku Shinkichi motet. Påståelig hadde han til og med en drøm som forsterket hans vilje til å jobbe i den nye retningen han tok.

Litt avhengig av hvor du hører historien i fra så varierer den i innhold og omfang. En av de mer populære variantene er den at etter en lang dag med undervisning og trening så hadde han en visjon i en drøm mens han lå og døste og lyttet til radioen i sin utendørs dojo. I denne visjonen ble han besøkt av en kami, en japansk ånd, som tok skikkelse som en gudinne ridendes på en drage som kom til han og forsikret han om de gode merittene som lå i hans nye ideer.

En annen kjent versjon av den samme historie forteller at Shimabuku Shinkichi ble oppsøkt av en slags ild demon som fanget han i en sirkel av ild og truet med å sluke han i flammehavet. Shimabuku Shinkichi fikk demonen på avstand ved å vifte med en åpen venstrehånd, samtidig som han holdt sin høyrehånd knyttet og klar ved sin side. Han slukket så flammene med å velte en vanntank som stod på treningsgrunnen.

Uavhengig av hvilken versjon så kan man se mange symbolske tegn i fra den påståtte drømmen i isshin’ryu sitt emblem.

I tillegg er det en anerkjent at Shimabuku Shinkichi hadde observert ett maleri av en havfrue lignende vanngudinne på veggen i en nærliggende rammeforretning rundt samme tiden som han hadde den påståtte drømmen. Han fikk siden dette maleriet reprodusert og figuren ble tatt med i emblemet, og slik oppstod i essensen det høyst symbolrike emblemet til isshin’ryu som i seg selv er verd en egen artikkel.

På en personlig linje adopterte og brukte Shimabuku epitet Tatsuo, letter oversatt som drage gutt, fremfor sitt eget fornavn, Shinkichi, rundt samme tid. Om det er en sammenheng mellom dette og den påstålige drømmen er aldri blitt bekreftet.

Kilder: John Sells, Mark Bishop, og Bruce Clayton.

Gichin Funakoshi er av mange ansett som den moderne karates far og grunnleggeren av stilarten shotokan. I tillegg er han ofte kreditert som forfatteren bak dojo’kun, populært oversatt til treningshallens regler. Imidlertid er det ikke sannsynlig at han hadde noe med disse å gjøre, det finnes ikke en eneste kjent versjon av dojo’kun som er signert av Gichin Funakoshi selv, og han var kjent som en mester av kalligrafi i tillegg til sine ferdigheter innen stridskunst. Det som derimot er Gichin Funakoshis verk er niju’kun, de 20 prinsipper.

Disse 20 prinsippene representerer på mange måter Gichin Funakoshis originale filosofi, i tillegg til de av hans læremestre. De er individuelle prinsipper, hver tar for seg sitt separate tema. Allikevel kan tematikken sees i en større sammenheng. Sammensmeltningen av Konfutse, taoisme, og zen buddhisme som er typisk for stridskunstfilosofi kan sees tydelig i dette verket, og niju’kun er en av de mest omfattende tekstene i fra sin tid om karatens strategi og filosofi.

I likhet med mange andre gode råd og formeninger så er også niju’kun vag og flertydig formulert, og selv på japansk er tolkningsmulighetene mangfoldig, og oversettelser i fra japansk til ett annet språk er selvfølgelig på samme måte utsatt for subjektiv tolkning. Jeg har forsøkt etter beste evne å forklare oversettelsen ord for ord, og diskutert potensielle meninger så bredt som mulig. Allikevel må du selv trekke ut av det hva du selv ønsker.

1. prinsipp

Karate’do wa rei ni hajimari, rei ni owaru koto wo wasuru na

Oversettelse:

*karate’do – karate vei.

*rei – høflighet, hilsen, hilse, bukke, takknemmelighet, presentere tilbake.

*hajimari – begynnelse, start.

*owaru – avslutte.

*koto – ting.

* wasuru na – glem ikke (annen form for wasureru)

”glem ikke at karatens vei begynner og avsluttes med å bukke”

Alminnelig blir 1. prinsipp oversatt til ” karate begynner og slutter med høflighet” Det er også vanlig å finne oversettelser som ikke velger å oversette rei men lar oversettelsen stå skrevet med den japanske fonografiske uttalelsen. Dette tar hensyn at uttrykket rommer en lang rekke mulige tolkninger. Hvilken du foretrekker blir i så tilfelle i høyeste grad subjektivt.

Ut i fra historisk kontekst kan faktisk den enkle forståelsen, å bukke være ett logisk valg, selv om det ved første øyekast ikke gir den dypeste mening. Siden uttrykket også kan forstås som høflighet, selv om høflighet ikke nødvendigvis er manifestert i Japan gjennom den fysiske handlingen som det er å bukke. Med denne forståelsen er uttalelsen figurativ ment samtidig er den er myntet på å utvise allmenn høflighet. Sagt mer dagligdags så henviser uttrykket til at vi skal oppføre oss pent og hensynsfullt på trening, og ikke fremstå som arrogante.

Hvilket faktisk er ganske logisk med tanke på at karatetrening kan være en ydmykende opplevelse for egoet. En trenger ikke å forverre den opplevelsen gjennom arrogant selvhevdende oppførsel.

Spesielt var dette viktig i de første årene når karate tok sine babysteg i Tokyo mot å bli en anerkjent bu’do.

Representanter i fra Gichin Funakoshi og andre var forventet å utvise den største ydmykhet, annet kunne hatt uønskede konsekvenser for anerkjennelsen av karate’do som en japanske bu’do.

Følger vi videre linjene langs bu’do så vil rei kunne dekke en lang rekke konsepter, blant annet blir uttrykket tillagt den egenskapen at den representerer respekt gjennom høflighet. Som i ju’do og ken’do er respekt også en nøkkelegenskap i karate’do.

En måte å tolke det 1. prinsippet er da at en karateutøver må begynne og avslutte alle ting med respekt, og først må han få respekt for seg selv og sine handlinger før han kan overføre denne respekten til andre. Underforstått i en slik fortolkning ligger også at karateutøveren skal oppføre seg med den største høflighet og respekt for å inspirere andre til det samme.

Videre inkluderer en slik tolkning av uttrykket andre konsept som at i fraværet av respekt hersker kaos og at det som skiller karate’do fra ukontrollerbar vold er respekten for seg selv og andre.

Den fysiske manifesteringen av uttrykket gjennom å bukke ved innledning og avslutning av øvelser med heller uten partner er også ett symbol på en ytre ydmykhet som for utenforstående kan virke kunstig. Uvilkårlig så er det å symbolisere respekt og høflighet i alle sammenhenger ansett som essensielle egenskaper i karate.

En forventet selvrealisering som ligger i uttrykket, og forståelsen av de tilhørende ritualer, er at samme prinsipp også kan tillegges en større sammenheng.  En sammenheng som er viktigere enn ens ego i anerkjennelsen av andre verdi, i tillegg til å forstå ens egen plass i den større sammenhengen.

For en som Gichin Funakoshi ville en slik større sammenheng utvilsomt vært samfunnet, og spesielt det japanske samfunnet som var støpt i struktur og lydighet ovenfor autoriteter. Blant annet gjennom dette prinsippet inntok Gichin Funakoshi den moralske høyborg for stridskunsten sin ved å proklamere at den ivaretok de høyeste sosiale og tradisjonelle verdiene i datidens samfunn. Slik plasserte han karate slik at den kunne aksepteres av den japanske elite, som gav sin støtte og beskyttelse som var en nødvendig del for at karate’do kunne vokse i omfang og bli anerkjent.

Kilder; Gichin Funakoshi, John Sells, Harry Cook, Alexander George, Mark Bishop, Rob Redmond og Genwa Nakasone.

Disse er alle navn, noen overflødig, på grunnleggende introduksjonskata i forskjellige stilarter. De blir hovedsaklig benyttet til å bygge fundamentale ferdigheter og som graderingsverktøy i de lavere gradene. Dette tiltross så er det dermed ikke sagt at disse kataene ikke inneholder pragamtiske og realistiske applikasjoner.

Kata Gekisai ble utviklet av Miyagi Chojun og Nagamine Soshin. Takiyoku kata ble utviklet av Funakoshi Gichin, mens kihon kata er en generisk beskrivelse for mange fundamentale former benyttet av en lang rekke stilarter, inkludert shito’ryu.

Andre grunnleggende kata inkluderer shinsei versjonen av gekisai kata av Mabuni Kenwa, som kan muligens dateres som en eldre kata enn gekisai. I tillegg finnes shihokebanashi kata i rembu’kai, og kata’ichi i chito’ryu.

Utover dette finnes det en lang rekke flere tilsvarende kataer i forskjellige grupperinger.

Dette er den første av to oversettelser, som representant for en av de mer alminnelige oversettelsene som finnes i dag;

”Til Kuwae Ryusei -

Du bør være oppmerksom på betydningen av bu’jiutsu; så derfor skriver jeg dette notat. Vennligst les nøye og forstå.

Bunog buhar samme teori. Det er tre hovedelementer i Bun. En er poesi; andre er formaning; og, den tredje er konfucianisme. Poesi er kunnskap om språket, flytende bruk av de skrevne ord, og kjennskap til ett bredt ordforråd.

Formaning er å lese den ultimative forståelsen av buddhisme. Lære andre mennesker, men konstant å studere selv. Disse to kunnskapene kan ikke mestres før du får prestisje i dem. Konfucianisme er å kjenne denne filosofien i dybde, forstå livets gang: gjør sinnet klart og sannferdig.

Styr familien godt, administrer nasjonen godt, og hold verden fredelig til slutt. Dette er filosofien til sannheten og kunnskapen om konfucius.

Tre hovedelementer i budo er: bu’jiutsu av intellektet, bu’jiutsu av det nominelle, og det av budo. Bu’jiutsu av intellektet er forståelsen av stiler kan variere, men en stil er kun så godt som du øver den. Ønske om å være superb og utmerke seg er en sjeldenhet. Mange stiler har overdrevne bevegelser som i dans. Det virker ikke i ekte strid – disse dansene er lik som de av kvinner. Bu’jiutsu av det nominelle er en mengde med ideer uten gjennomføring, og masse prat om å vinne. Til tider skader det andre mennesker og din egen kropp. Det påfører skam til dine foreldre og brødre.

Bu’jiutsu av budo er den reneste konsentrasjon, mange unike ideer. Du må håndtere ditt sinn godt og vente til andre faller fra hverandre mentalt. Vinn striden ved å ha ro i ditt eget sinn og stjel sinnet til din motstander. Å oppføre seg modent gir andre incitament og har ingen irritasjoner. På temaet om lojalitet, ha kraften til en tiger og hurtigheten til en fugl, som bør komme naturlig. En mester i budo bør holde seg unna vold, håndtere mennesker godt, være sikker på deres prestasjoner, holde freden med mennesker, og øke deres velstand. Dette er de syv dyder i bu. Siden bu og bun i grunn er det samme som jeg nevnte, trenger vi ikke bu av det nominelle og bu av intellektet. Berik bu’jiutsu av budo, tilpass til forandring, og fortsett treningen med dette notat i minne.

Skrevet ærlig ved denne anledning, til

broder Kuwae fra Matsumura Sokon”

13 mai, 1882.

Japan Karate Assosiasjon (JKA) var fra sin tidlige start en gruppering av studenter under Gichin Funakoshi som begynte svært ekspansivt å skaffe seg en større tilhengerskare rundt begynnelsen 50 tallet. I starten fungerte Funakoshi som en hovedinstruktør emeritus, og besøkte de forskjellige treningssesjonene til JKA på fast basis. Imidlertid i starten hadde ikke JKA noen egen dojo. De vekslet istedenfor på treningssted eller møttes på unveristetsgrunn. Lederne av JKA var alle tidligere studenter fra japans ledendes universiteter; blant annet var Obata en tidligere student ved det prestisjetunge Keio universitet. Det samme universitet hvor Gichin Funakoshi hadde sin første klubb. Saeki og Ito var tidligere studenter ved det tilsvarende prestisjetunge universitet Hosei. Noguchi en tidligere student ved Waseda, enda en viktig utdanningsinstiusjon. Disse mennene kom alle fra en innflytelsesrik elite, og hold alle gode stillinger innen industri. Andre igjen, som den meget dyktige Nakayama som hadde ansvaret for den daglige treningen innen JKA, og Takagi var tidligere studenter ved det mer alminnelige universitet Takushoku, også uttalt som Takudai. Disse fikk senere følge av den unge Nishiyama på instruktørstaben, som også var en Takushoku student og shotokanstudent siden 1944.

I 1953 skjedde det en serie med hendelser som på mange måter bidro til å peke ut kursen til karatens historie slik vi kjenner den i dag, som involverer JKA. Emilio Bruno, en amerikansk judo pioner, som blant annet har vært instruktør ved høyskoler som San Jose State, University of California Berkely og Cornell University, ble valgt til å utrede ubevæpnet stridstrening for luftvåpenets Strategic Air Command (SAC)

Bruno selv hadde lært judo ved kodokan forut for krigen, og var en av kun fem amerikanere som hadde gjort dette. Hans plan var å integrere elementer fra judo, karate og aikido i ett system for militær ubevæpnet stridsmetode, og han ville dra til japan for å innhente den nødvendige informasjonen. Forut for hans reise til Tokyo kontaktet han Walter Todd. Bruno viste at Todd, som var en direkte student av Ohtsuka, ville kunne sette han i kontakt med en god kilde for å studere karate. Selvfølgelig gav Todd informasjon videre om hvordan Bruno kunne nå Ohtsuka når han kom frem til Tokyo.

Imidlertid innen Emilio Bruno nådde frem til kodokan hadde informasjonen han hadde fått med seg blitt feilplassert heller mistet. Så, ifølge Walter Todd, når Emilio Bruno kom frem til kodokan måtte han simpelheten spørre instruktørene der om henvisning til en respektabel karategruppering. På grunn av de tette båndene mellom shotokan og kodokan ble JKA kontaktet av Emilio Bruno etter den henvisningen han fikk. Tilfeldighetenes spill ville dermed ha det slik at det ble JKA som hjalp Bruno med sine oppgaver. Karatens historie ville meget mulig ha sett annerledes ut om Bruno hadde gått direkte til Ohtsuka. Istedenfor wado’ryu ville nå shotokan motta internasjonal eksponering, og alt på grunn av tilfeldigheter.

Innen kort tid ville både Obata og Nakayama, to av grunnleggerne av JKA, sammen med de yngre instruktørene Nishiyama og Kamata, holde demonstrasjoner og leksjoner for grupper av amerikanske soldater som var blitt sent til japan for intensiv kursing i stridskunst arrangert ved hjelp av Bruno. Gichin Funakoshi selv, til tross for sin nå høye alder, holdt selv på denne tiden demonstrasjoner i Tokyo. I etterkant ble utøvere innen judo og aikido sammen med utøvere i fra shotokan invitert til å turnere baser tilknyttet SAC i USA. Obata, Nishiyama, og Kamata reiste. De ble fraktet i fra base til base, og på enkelte dager måtte de utføre demonstrasjoner flere ganger om dagen. Etter en to måneder lang turne i USA returnerte shotokan utøverne til japan og begynte å forsterke organisasjonen sin med stor iver, og innen 1954 hadde JKA omsider fått sin egen permanente dojo. Av alle steder i forvisningsalen til Kataoka kinosenter i Tokyo. Fremtiden til JKA begynte å se meget lys ut.

Kilder; John Sells, Alexander Bishop, og Harry Cook.

Karatens historie starter ofte med kineseren Ku Sanku. I følge oshima’hikki var han en kinesisk offiser og attache som strandet på Okinawa sammen med følge sitt etter ett skipsforlis. Under hans opphold viste han og underviste i ett stridssystem omtalt som kumi’ai’jiutsu.

Ku Sanku hadde mange studenter under sitt opphold på Okinawa, men de to mest bemerkelsesverdige var Kanga Sakugawa og Chatan Yara.

Førstnevnte ble en meget kjent person innen karatens historie, hovedsakelig i egenskap av å ha vært den prinsipielle instruktøren til Sokon Matsumura.

Chatan Yara derimot etterlot seg derimot ingen skole heller stilart, og hadde historisk ikke noen elever som gjorde seg bemerket i offentlighetens lys. Allikevel har Chatan Yara etterlatt sine avtrykk på karatens historie. Først og fremst så etterlot han sin egen versjon av kanku kata, som er kjent som Chatan Yara kusanku kata, av og til bare kalt Chatan Yara kata.

I tillegg var han også kjent for å ha mestret forskjellige våpen, og han etterlot seg kataene Chatan Yara no’sai, tonfa, og bo. Alle med sine distingverte særtrekk. Blant annet sai kataen inneholder en taktikk hvor en bruker både en ubevæpnet hånd og en sai for å overvinne motstanderen, og tonfa kataen viser hvordan en kan utnytte våpenet ved å reversere grepet. Sistnevnte kata er også kjent som Yara Guwa.

Isshin’ryu link

Det er i egenskap av hans kobudo kunnskap at Chatan Yara har blitt best kjent, og kataene hans ble ivaretatt av hans familie etter hans bortgang. Kataene ble trolig kjent utenfor familien rundt tiden hvor Sokon Matsumura var aktiv som kongens livvakt, og ansatte en etterfølger av Chatan Yara ved slottets hoff.

Her er det viktig å være klar over en historisk forveksling som lett kan oppstå da etterfølgeren til Chatan Yara også het Yara. Sistnevnte, kollagen til Sokon Matsumura, kom i fra landsbyen Yomitan og ble derfor kalt Yomitan Yara. Han var også kjent som Pechin Yara på grunn av hans stilling ved hoffet.

På grunn av likheten i navene har det oppstått historiske misforståelse om når Chatan Yara levde, og hvorvidt de har eksistert en heller to personer med dette navnet. Historisk har det blitt satt at Chatan Yara var en student av Ku Sanku, og at han før dette også har studert stridskunst i Kina. Dette gjør det vanskelig å plassere han tidsmessig ved siden av Sokon Matsumura, han ville rett og slett ha vært for gammel.

I tillegg eksisterer det ett portrettbilde av Pechin Yara. Dette indikerer langt på vei at det har vært to personer med Yara navnet, da fotografering ikke eksisterte i tidsrammen Chatan Yara trolig levde i.

Om Chatan Yara var den som utformet kataene, så var det på den andre siden Yomitan Yara som gjorde de kjent.

Som en fast del av hoffet ved Shuri slottet ville Yomitan Yara ha vært en av de som var ansvarlig for undervisningen av den unge Chotoku Kyan. Det kan virke som om Chotoku Kyan har latt seg inspirere av Chatan Yaras versjon av Kusanku kata, hvilket kan langt på vei forklare hvorfor isshin’ryus versjon av denne kataen skiller seg markant i fra andres.

Spørsmålet som da åpner for spekulasjon er hvor mange av andre av isshin’ryus kataer er påvirket av undervisningen som Chotoku Kyan fikk av Yomitan Yara, og hvor mange kataer etterlot egentlig Chatan Yara seg?

Selv om vi nok aldri får svar på de siste spørsmålene har vi gjennom Chotoku Kyan, Yomitan Yara, og Chatan Yara en unik mulighet til å se hvordan troligst kanku kataene omtrentlig så ut i sin originale form*.

Legendens begynnelse

Før Chatan Yara noensinne traff Ku Sanku reiste han i følge legendene til Kina som en ung gutt. Han var ettersigende kraftig bygd og sterk som en okse. Disse attributtene ble lagt merke til av hans onkel som var handelsreisende mellom Okinawa og Kina, og han så potensialet i den unge gutten. Han visste også at skulle Chatan Yara realisere potensialet sitt måtte han dra til Kina.

Etter å ha klart å overbevise foreldrene om den unge Yaras muligheter innen stridskunst lot de onkelen ta han med til Kina for å bli trent der.

Som så mange andre i fra Okinawa, både før og etter hans tid, fant den unge Chatan Yara det vanskelig å slå seg til ro med det første. Språket var fremmed og måtte læres på nytt, i tillegg var han alene mange mil hjemmefra.

Tolv år gammel starter hans tid som boende student hos en kinesisk mester omtalt som Wong Chung’Yoh. Han tok hardt til disiplinen som krevdes for å studere stridskunst, men sakte begynte instruksjonen han mottok å sive inn i den naturlig rastløse gutten. Chatan Yara utviklet ett naturlig talent for å bruke sai sverdene og bo, og han trente ustanselig med disse våpnene.

Imidlertid var den viktigste lærdommen han tok med seg i fra mester Wong Chung’Yoh kunsten å holde likevekt i kroppen. I følge legenden når Chatan Yara trente sammen med mesteren sin så ble han alltid fanget ute av balanse og felt. Helt til en dag når den unge Yara hadde ett opplyst øyeblikk og forstod mesterens ord om at; ”alle ting har sitt utgangspunkt i harmoni”. Chatan Yara skjønte da at skulle han holde balansen måtte han ha harmoni i sinn og kropp, for å kunne veie opp for sin egen naturlige styrke. Dette ble ettersigende en viktig læresetning hos Chatan Yara i ettertiden, og har påvirket stridskunster i lang tid på Okinawa.

Hjemkomst

Tjue år ville gå før Chatan Yara endelig returnerte tilbake til Okinawa. Ved sin tilbakekomst var lite endret i fra den gangen han reiste. Satsuma samuraiene var tilstede på Okinawa, side ved side av kineserne, og begge parter utnyttet de lokale innbyggerne med handel og beskatning. Til syvende og sist så var det kun de fastboende som tapte på hvordan de to nasjonene overså hverandre tilstedeværelse på det lille øyriket.

Selv om familien var glad over å ha fått Chatan Yara hjem igjen etter tjue år gikk livet fort videre som normalt. Det ble imidlertid ikke mye tomgang for Chatan Yara da hans nyervervede kunnskaper var ettertraktede. På grunn av at han både kunne snakke og skrive kinesisk fikk han muligheten til å arbeide som translatør, både for private og det offentlige. Snart var han så travelt opptatt at han måtte benytte de tidlige morgentimene for å få tid til sin stridstrening hver dag.

En åre til besvær

En dag når han hadde en av de stadig sjeldnere øyeblikkene alene, ute på en av de nærliggende strendene til landsbyen ble freden som omgav han plutselig brutt av ett høylytt hyl som skar gjennom luften.

Chatan Yara lukket øynene og hold pusten og prøvde å stenge ute lyden av havet og vinden som blåste rundt han. Igjen traff lyden av ett hyl om hjelp Chatan Yaras øre, og han la straks på sprang i retningen som hvor skrikene kom fra.

I det han rundet en sanddyne ble Chatan Yara overrasket over å se en samurai mot horisonten som forsøkte å overmanne en ung kvinne. Han skyndte seg over mot samuraien og kvinnen samtidig som han utbrøt; ”Hvorfor lar du ikke heller den unge jenta være!”. Stemmen hans runget over vinden og lyden av bølgene som slo mot stranden. ”Det er masse villige kvinner til deg i Naha by”.

Chatan Yara fortsatt rett mot samuraien uten å foretrekke en mine, og snart stod han ansikt til ansikt med samuraien; ”Du burde skamme deg. En samurai som angriper en forsvarsløs jente”. Dette fikk samuraien til å reagere, og han slapp jenta og henvendte seg direkte til Chatan Yara; ”Hvis du vet hva som er bra for deg så holder du deg ute av saker som ikke angår deg”.

Jenta som ikke lenger var i samuraiens grep, la på sprang til en skråning bak de to mennene på stranden. Hun klarte imidlertid ikke å forlate mannen som hadde reddet henne og hun søkte dekning på toppen av skråningen.

Chatan Yara lot blikket sitt vandre over kimonoen til samuraien og la merke til klansmerket til satsuma samuraiene over brystet. Blikket fortsatt og festet seg på sverdene til samuraien, robuste og av tydelig god kvalitet. Samuraien så hvor øynene til Chatan Yara landet og reagerte instinktivt ved å vri kroppen til side og grep hilten på sverdet. Som en øyeblikkelig reaksjon på samuraien tok Chatan Yara ett steg tilbake og slapp hendene ned til siden for å gripe etter sai sverdene sine. Det var i dette øyeblikket at han innså at han var havnet i delikat situasjon uten å kunne hjelpe seg med sverdene sine.

Samuraien trakk sverdet sitt og gikk nærmere. Chatan Yara frøs til. For første gang siden han begynte å trene på stridskunst tjue år tidligere i Kina var det alvor. Han stod ansikt til ansikt med en potensiell liv heller død situasjon, bare trettito år gammel.

Chatan Yara kjente hvordan han trakk opp skuldrene og begynte å spenne musklene i kroppen når han hørte stemme til den gamle mesteren sin i bakhode; ”Om ikke sinnet er avslappet kan det ikke konsentrere seg”.

Han kom brått tilbake til seg selv igjen, og trakk ett dypt åndedrag og tok ett skritt bakover klar for å håndtere samuraien foran seg.

Samuraien løftet sverdet sakte opp i en hasso’kame posisjon, med hilten på siden av hodet og sverdet pekende oppover. Tiden stod stille ett lite øyeblikk før samuraien kuttet etter Chatan Yara, som hoppet to skritt bakover og unngikk så vidt sverdseggen som kom susende mot han.

Igjen løftet samuraien sverdet over hodet og la etter Chatan Yara som hadde trukket seg tilbake mot skråningen bak.

Jenta som hadde fulgt på det som hendte så hvordan Chatan Yara hurtig nærmet seg med samuraien tett etter. Med en følelse av å være fullstendig hjelpesløs begynte hun å se seg rundt, på jakt etter noe som hun kunne gjøre for å hjelpe. Hun fant en nærliggende jolle, og tok åren som lå i og kastet den ned mot Chatan Yara.

På ett kort øyeblikk hadde Chatan Yara snudd seg og plukket opp åren, som han hold med begge hendene etter håndtaket og årebladet vridd litt tilsiden og bakover når han hurtig snudde seg tilbake igjen mot samuraien som nå hadde tatt han igjen.

Sint over å ha mistet sitt enorme overtak bannet samuraien mens han løftet sverdet høgt over hodet i en jodan’no’kamae posisjon.

Ett kort øyeblikk som fortonet seg som en evighet for den unge kvinnen som fulgte med fra skråningen hvor mennene målte hverandre opp og ned. Plutselig kuttet samuraien, og Chatan Yara reagerte øyeblikkelig og svingte årebladet opp mot hilten på sverdet og traff perfekt.

Sverdet fløy gjennom luften, og Chartan Yara var snar med å trekke åren inn på andre siden av kroppen. Instinktet til samuraien tok over så snart han kjente at grepet løsnet i fra sverdet sitt. Han satt seg rett ned på kne og grep etter sitt andre sverd. Chatan Yara øynet muligheten sin og svingte åren frem igjen foran seg. Samuraien som satt i rett foran han på ett kne klarte ikke å unngå åren som suste i mot han, og den traff han rett i siden av hodet. Den kvalmende lyden av ett dempet smell brøt stillheten når åren knuste skallen på samuraien. Uten å si ett ord falt han om død, kortsverdet to tredjedeler ute av sliren sin.

Den unge kvinnen som hadde fulgt med på det som hadde skjedd så seg omkring for å se om det hadde vært noen flere vitner til kampen. Hun snudde seg til Yara når hun var overbevist om at de var alene; ”Hjelp meg å begrave han, uten å stille noen spørsmål. Du er ny her på øya, så jeg skal forklare deg etterpå”.

Chatan Yara fulgte rådet til den unge kvinnen og dro det ferske liket av samuraien over til noen lave busker i skråningen hvor de gravde han ned og dekket til graven.

”Hvis de andre samuraiene finner han med en knust hodeskalle vil de hevne seg ved å la det gå ut over alle som bor i nærheten”, forklarte den unge kvinnen. ”Og når han ikke dukker opp?”, spurte Chatan Yara; ”Hva da?”.

”Det er ikke så nøye, det er ikke uvanlig at samuraiene vandrer av sted for å prøve lykken. De har lite å frykte her på Okinawa, siden vi ikke har lov til å bære våpen”.

”Mener du at dette skjer ofte rundt om kring her”, lurte Chatan Yara på. ”Jeg har nå vært tilbake i fra Kina i tre måneder, men verken bror min heller de andre har fortalt meg om dette”, fortsatte han.

Med de ordene var som om det gikk ett lys opp for den unge kvinnen; ”Du må ha trent i stridskunst lenge. Ingen jeg vet om klarer å matche en samurai, for ikke å snakke om å overvinne en slik du gjorde”, utbrøt hun.

”Jeg har trent i over tjue år i Kina”, svarte han. ”Men jeg må innrømme at jeg ikke var forberedt på dette. Uansett, en slik utgang er allikevel ikke det rette svaret for selv en så uanstendig oppførsel som samuraiens var”.

En stillhet la seg over de to ett kort øyeblikk før den unge kvinne utbrøt; ”Dette er harde tider, og vi trenger å kunne forsvare oss mot de fremmede som invaderer oss. Du må lære oss”.

Chatan Yara ble forundret over oppriktigheten i stemmen til den unge kvinnen, og han svarte at skulle ta det i betraktning.

Begge to la i vei, vekk fra graven de hadde laget til samuraien.

Femten minutter senere nådde de frem til en liten fiskerlandsby, hvor den unge kvinnen bodde. ”Jeg håper du kan gjøre alvor av å hjelpe oss, og det vil være oss en ære om du kommer innom landsbyen vår igjen”. Med de ordene tok hun farvel og sprang avsted.

Etter som dagene gikk vokste tanken den unge kvinnen hadde plantet i sinnet til Chatan Yara, og han gjorde til og med undersøkelser om aktivitetene til fremmede handelsreisende og satsuma samuraiene på Okinawa. Det var, tross alt, hjemmet hans.

Til slutt vokste tanken seg om å dele hans kunnskaper med andre lokale menn seg så sterk, at det tok ikke lang til før Chatan Yara hadde samlet sine første studenter til å trene i lag med han. De trente i skjul tidlig om morningene for å unngå spørsmål om deres aktiviteter. Enn så nødvendige de var for å kunne beskytte seg i fra de invaderende kreftene som streifet øya.

*Vennligst se artikkelen, den gode, den onde, og den grusomme, for ytterligere informasjon om Chotoku Kyan.

Kilder: Weaponless warriors av Richard Kim, Shotokan’s Secret av Bruce D. Clayton, Okinawa: Island of Karate av av George W. Alexander, Unante av John Sells, og Tales of Okinawa’s great masters av Shoshin Nagamine.

Langt tilbake i tid, ved det gamle Shaolinklosteret bodde det en ung munk. Han var en ivrig student innen krigskunsten, og en dag ba hans mester han om å lede treningssamlingen neste morgen. Den unge munken fikk panikk og svarte at han ikke var klar for en sånn oppgave ennå. Mesteren ba han om å vandre ut og meditere, og komme tilbake neste morgen klar for å lede samlingen.

Den unge munken hadde en rastløs natt, der han lå og lurte på hva han skulle lære til de nye munkene i treningssamlingen. Mesteren hadde alltid selv ledet disse samlingene, og den unge munken lurte på hvordan han kunne klare å følge i hans fotspor.

Neste morgen kom så altfor fort. Alle de nye munkene hadde allerede tatt oppstilling i forbindelse med samlingen når den unge munken kom til treningssamlingen. Han tok av seg sandalene sine og jobbet seg frem mot fremsiden. Mesteren satt i ett hjørne og vinket den unge munken videre for å få han til å fortsette. Stillheten som senket seg var nervepirrende. Den unge munken gulpet ned en munnfull med luft og spurte munkene foran seg;

-Vet alle hva jeg skal undervise i dag?

Samlingen av de nye munkene så forundret ut, og de aller fleste ristet på hode og svarte; -Nei.

-Da er det vel ikke noe vits i å fortsette da. Treningen er ferdig og dere er fri til å gå.

Munkene som ble noe forvirret, bukket høflig og gikk videre til sitt. Mesteren som fortsatt i sitt hjørne vinket den unge munken over til seg. -Det var uholdbart. Hva i alle dager holder du på med?

-Min dypeste beklagelse mester, svarte den unge munken og bukket dypt.

-Vel, dette var ikke godt nok, sa mesteren. -Du får lede treningssamligen i morgen istedenfor.

Den unge munken bukket til mesteren enda en gang, og gikk ut for å meditere enda en gang over oppgaven sin. Neste morgen kom, og han følte seg enda verre enn hva han gjorde dagen i forveien. Igjen hadde de nye munkene tatt oppstilling, og mesteren satt i hjørnet og vinket den unge munken frem for å lede samlingen. Han tok av seg sandalene sine og stilte seg opp foran de andre.

-Vet alle hva jeg skal undervise i dag? spurte han

Det virket som de nye munkene hadde diskutert gårsdagen, da alle svarte unisont; -Ja.

-Vel, siden dere alle vet så er det ikke noe poeng i å fortsette, svarte den ungen munken, hvorpå han bukket og gav de nye munkene fri til å fortsette med sine andre gjøremål. Munkene vandret av sted, noe smilte og lo, mens andre igjen pratet i ytterste mistro. Enda en gang refset mesteren den unge munken og fortalte han at han ikke kom til å slippe unna oppgaven han hadde fått. Han fikk igjen beskjed om å lede samlingen neste morgen, faktisk hver dag frem til han hadde gjennomført en brukbar og fornuftig leksjon for samlingen. Den unge munken bukket til mesteren sin, og gikk videre meget ulykkelig. Hva i alle dager skulle han gjøre i morgen?

Neste morgen, etter enda en søvnløs natt, ble han møtt med samme syn som tidligere. Alle de unge munkene som hadde stilt opp, og mesteren som satt og ventet i hjørnet. Den unge munken tok av seg sandalene sine og stilte seg opp foran de andre, som nå var forventingsfulle på hva som kom til å skje.

-Vet alle hva jeg skal undervise i dag? Spørsmålet som nå var blitt familiært for de nye munkene som kikket seg rundt, usikker på hva de skulle svare. Noen av de nye munkene ristet på hode og svarte nei. Andre igjen nikket anerkjennende og svarte ja på spørsmålet. Etterpå la det seg en nervøs stillhet over samlingen.

-Bra, svarte den unge munken. -Da lærer alle de som kan, de som ikke kan.

Med denne tilsynelatende vågelige og merkelige kommentaren gav han de nye munkene fri til å gå, før han gav seg hurtig av sted mot utsiden. Mesteren tok han raskt igjen. Den unge munken fikk panikk og sa; -Jeg beklager mester, jeg har mislykkes og jeg skal forlate tempelet med en gang.

-Snarere tvert i mot min venn. Det var en av de bedre leksjonene jeg noensinne har vært vitne til.

-Hva mener du mester?

-Alle de som kan, har noe de kan lære vekk til de som ikke kan. Dette er absolutt en viktig og klok leksjon. En bør alltid være forberedt på å hjelpe andre, uansett rang heller status, fortalte så mesteren.

- Du har jobbet bra, og du blir nok en bra munk, fortsatte han med ett smil, før han gav den unge munken fri.