Yara av Chatan by

Det har nok alltid blitt utøvd en heller annen form for stridskunst på Okinawa opp gjennom historien, helt siden de første menneskene som vandret over øygruppen begynte å slå hverandre over hodet med klubber. Imidlertid er mesteparten historiene blitt tapt med tidens tann, og spesielt utfordrende er det at karatens historie har blitt svøpet inn i et slør av hemmelighet i tillegg.

Karatens historie starter ofte med kineseren Ku Sanku. I følge oshima’hikki var han en kinesisk offiser og attache som strandet på Okinawa sammen med følge sitt etter ett skipsforlis. Under hans opphold viste han og underviste i ett stridssystem omtalt som kumi’ai’jiutsu.

Ku Sanku hadde mange studenter under sitt opphold på Okinawa, men de to mest bemerkelsesverdige var Kanga Sakugawa og Chatan Yara.

Førstnevnte ble en meget kjent person innen karatens historie, hovedsakelig i egenskap av å ha vært den prinsipielle instruktøren til Sokon Matsumura.

Chatan Yara derimot etterlot seg derimot ingen skole heller stilart, og hadde historisk ikke noen elever som gjorde seg bemerket i offentlighetens lys. Allikevel har Chatan Yara etterlatt sine avtrykk på karatens historie. Først og fremst så etterlot han sin egen versjon av kanku kata, som er kjent som Chatan Yara kusanku kata, av og til bare kalt Chatan Yara kata.

I tillegg var han også kjent for å ha mestret forskjellige våpen, og han etterlot seg kataene Chatan Yara no’sai, tonfa, og bo. Alle med sine distingverte særtrekk. Blant annet sai kataen inneholder en taktikk hvor en bruker både en ubevæpnet hånd og en sai for å overvinne motstanderen, og tonfa kataen viser hvordan en kan utnytte våpenet ved å reversere grepet. Sistnevnte kata er også kjent som Yara Guwa.

Isshin’ryu link

Det er i egenskap av hans kobudo kunnskap at Chatan Yara har blitt best kjent, og kataene hans ble ivaretatt av hans familie etter hans bortgang. Kataene ble trolig kjent utenfor familien rundt tiden hvor Sokon Matsumura var aktiv som kongens livvakt, og ansatte en etterfølger av Chatan Yara ved slottets hoff.

Her er det viktig å være klar over en historisk forveksling som lett kan oppstå da etterfølgeren til Chatan Yara også het Yara. Sistnevnte, kollagen til Sokon Matsumura, kom i fra landsbyen Yomitan og ble derfor kalt Yomitan Yara. Han var også kjent som Pechin Yara på grunn av hans stilling ved hoffet.

På grunn av likheten i navene har det oppstått historiske misforståelse om når Chatan Yara levde, og hvorvidt de har eksistert en heller to personer med dette navnet. Historisk har det blitt satt at Chatan Yara var en student av Ku Sanku, og at han før dette også har studert stridskunst i Kina. Dette gjør det vanskelig å plassere han tidsmessig ved siden av Sokon Matsumura, han ville rett og slett ha vært for gammel.

I tillegg eksisterer det ett portrettbilde av Pechin Yara. Dette indikerer langt på vei at det har vært to personer med Yara navnet, da fotografering ikke eksisterte i tidsrammen Chatan Yara trolig levde i.

Om Chatan Yara var den som utformet kataene, så var det på den andre siden Yomitan Yara som gjorde de kjent.

Som en fast del av hoffet ved Shuri slottet ville Yomitan Yara ha vært en av de som var ansvarlig for undervisningen av den unge Chotoku Kyan. Det kan virke som om Chotoku Kyan har latt seg inspirere av Chatan Yaras versjon av Kusanku kata, hvilket kan langt på vei forklare hvorfor isshin’ryus versjon av denne kataen skiller seg markant i fra andres.

Spørsmålet som da åpner for spekulasjon er hvor mange av andre av isshin’ryus kataer er påvirket av undervisningen som Chotoku Kyan fikk av Yomitan Yara, og hvor mange kataer etterlot egentlig Chatan Yara seg?

Selv om vi nok aldri får svar på de siste spørsmålene har vi gjennom Chotoku Kyan, Yomitan Yara, og Chatan Yara en unik mulighet til å se hvordan troligst kanku kataene omtrentlig så ut i sin originale form*.

Legendens begynnelse

Før Chatan Yara noensinne traff Ku Sanku reiste han i følge legendene til Kina som en ung gutt. Han var ettersigende kraftig bygd og sterk som en okse. Disse attributtene ble lagt merke til av hans onkel som var handelsreisende mellom Okinawa og Kina, og han så potensialet i den unge gutten. Han visste også at skulle Chatan Yara realisere potensialet sitt måtte han dra til Kina.

Etter å ha klart å overbevise foreldrene om den unge Yaras muligheter innen stridskunst lot de onkelen ta han med til Kina for å bli trent der.

Som så mange andre i fra Okinawa, både før og etter hans tid, fant den unge Chatan Yara det vanskelig å slå seg til ro med det første. Språket var fremmed og måtte læres på nytt, i tillegg var han alene mange mil hjemmefra.

Tolv år gammel starter hans tid som boende student hos en kinesisk mester omtalt som Wong Chung’Yoh. Han tok hardt til disiplinen som krevdes for å studere stridskunst, men sakte begynte instruksjonen han mottok å sive inn i den naturlig rastløse gutten. Chatan Yara utviklet ett naturlig talent for å bruke sai sverdene og bo, og han trente ustanselig med disse våpnene.

Imidlertid var den viktigste lærdommen han tok med seg i fra mester Wong Chung’Yoh kunsten å holde likevekt i kroppen. I følge legenden når Chatan Yara trente sammen med mesteren sin så ble han alltid fanget ute av balanse og felt. Helt til en dag når den unge Yara hadde ett opplyst øyeblikk og forstod mesterens ord om at; ”alle ting har sitt utgangspunkt i harmoni”. Chatan Yara skjønte da at skulle han holde balansen måtte han ha harmoni i sinn og kropp, for å kunne veie opp for sin egen naturlige styrke. Dette ble ettersigende en viktig læresetning hos Chatan Yara i ettertiden, og har påvirket stridskunster i lang tid på Okinawa.

Hjemkomst

Tjue år ville gå før Chatan Yara endelig returnerte tilbake til Okinawa. Ved sin tilbakekomst var lite endret i fra den gangen han reiste. Satsuma samuraiene var tilstede på Okinawa, side ved side av kineserne, og begge parter utnyttet de lokale innbyggerne med handel og beskatning. Til syvende og sist så var det kun de fastboende som tapte på hvordan de to nasjonene overså hverandre tilstedeværelse på det lille øyriket.

Selv om familien var glad over å ha fått Chatan Yara hjem igjen etter tjue år gikk livet fort videre som normalt. Det ble imidlertid ikke mye tomgang for Chatan Yara da hans nyervervede kunnskaper var ettertraktede. På grunn av at han både kunne snakke og skrive kinesisk fikk han muligheten til å arbeide som translatør, både for private og det offentlige. Snart var han så travelt opptatt at han måtte benytte de tidlige morgentimene for å få tid til sin stridstrening hver dag.

En åre til besvær

En dag når han hadde en av de stadig sjeldnere øyeblikkene alene, ute på en av de nærliggende strendene til landsbyen ble freden som omgav han plutselig brutt av ett høylytt hyl som skar gjennom luften.

Chatan Yara lukket øynene og hold pusten og prøvde å stenge ute lyden av havet og vinden som blåste rundt han. Igjen traff lyden av ett hyl om hjelp Chatan Yaras øre, og han la straks på sprang i retningen som hvor skrikene kom fra.

I det han rundet en sanddyne ble Chatan Yara overrasket over å se en samurai mot horisonten som forsøkte å overmanne en ung kvinne. Han skyndte seg over mot samuraien og kvinnen samtidig som han utbrøt; ”Hvorfor lar du ikke heller den unge jenta være!”. Stemmen hans runget over vinden og lyden av bølgene som slo mot stranden. ”Det er masse villige kvinner til deg i Naha by”.

Chatan Yara fortsatt rett mot samuraien uten å foretrekke en mine, og snart stod han ansikt til ansikt med samuraien; ”Du burde skamme deg. En samurai som angriper en forsvarsløs jente”. Dette fikk samuraien til å reagere, og han slapp jenta og henvendte seg direkte til Chatan Yara; ”Hvis du vet hva som er bra for deg så holder du deg ute av saker som ikke angår deg”.

Jenta som ikke lenger var i samuraiens grep, la på sprang til en skråning bak de to mennene på stranden. Hun klarte imidlertid ikke å forlate mannen som hadde reddet henne og hun søkte dekning på toppen av skråningen.

Chatan Yara lot blikket sitt vandre over kimonoen til samuraien og la merke til klansmerket til satsuma samuraiene over brystet. Blikket fortsatt og festet seg på sverdene til samuraien, robuste og av tydelig god kvalitet. Samuraien så hvor øynene til Chatan Yara landet og reagerte instinktivt ved å vri kroppen til side og grep hilten på sverdet. Som en øyeblikkelig reaksjon på samuraien tok Chatan Yara ett steg tilbake og slapp hendene ned til siden for å gripe etter sai sverdene sine. Det var i dette øyeblikket at han innså at han var havnet i delikat situasjon uten å kunne hjelpe seg med sverdene sine.

Samuraien trakk sverdet sitt og gikk nærmere. Chatan Yara frøs til. For første gang siden han begynte å trene på stridskunst tjue år tidligere i Kina var det alvor. Han stod ansikt til ansikt med en potensiell liv heller død situasjon, bare trettito år gammel.

Chatan Yara kjente hvordan han trakk opp skuldrene og begynte å spenne musklene i kroppen når han hørte stemme til den gamle mesteren sin i bakhode; ”Om ikke sinnet er avslappet kan det ikke konsentrere seg”.

Han kom brått tilbake til seg selv igjen, og trakk ett dypt åndedrag og tok ett skritt bakover klar for å håndtere samuraien foran seg.

Samuraien løftet sverdet sakte opp i en hasso’kame posisjon, med hilten på siden av hodet og sverdet pekende oppover. Tiden stod stille ett lite øyeblikk før samuraien kuttet etter Chatan Yara, som hoppet to skritt bakover og unngikk så vidt sverdseggen som kom susende mot han.

Igjen løftet samuraien sverdet over hodet og la etter Chatan Yara som hadde trukket seg tilbake mot skråningen bak.

Jenta som hadde fulgt på det som hendte så hvordan Chatan Yara hurtig nærmet seg med samuraien tett etter. Med en følelse av å være fullstendig hjelpesløs begynte hun å se seg rundt, på jakt etter noe som hun kunne gjøre for å hjelpe. Hun fant en nærliggende jolle, og tok åren som lå i og kastet den ned mot Chatan Yara.

På ett kort øyeblikk hadde Chatan Yara snudd seg og plukket opp åren, som han hold med begge hendene etter håndtaket og årebladet vridd litt tilsiden og bakover når han hurtig snudde seg tilbake igjen mot samuraien som nå hadde tatt han igjen.

Sint over å ha mistet sitt enorme overtak bannet samuraien mens han løftet sverdet høgt over hodet i en jodan’no’kamae posisjon.

Ett kort øyeblikk som fortonet seg som en evighet for den unge kvinnen som fulgte med fra skråningen hvor mennene målte hverandre opp og ned. Plutselig kuttet samuraien, og Chatan Yara reagerte øyeblikkelig og svingte årebladet opp mot hilten på sverdet og traff perfekt.

Sverdet fløy gjennom luften, og Chartan Yara var snar med å trekke åren inn på andre siden av kroppen. Instinktet til samuraien tok over så snart han kjente at grepet løsnet i fra sverdet sitt. Han satt seg rett ned på kne og grep etter sitt andre sverd. Chatan Yara øynet muligheten sin og svingte åren frem igjen foran seg. Samuraien som satt i rett foran han på ett kne klarte ikke å unngå åren som suste i mot han, og den traff han rett i siden av hodet. Den kvalmende lyden av ett dempet smell brøt stillheten når åren knuste skallen på samuraien. Uten å si ett ord falt han om død, kortsverdet to tredjedeler ute av sliren sin.

Den unge kvinnen som hadde fulgt med på det som hadde skjedd så seg omkring for å se om det hadde vært noen flere vitner til kampen. Hun snudde seg til Yara når hun var overbevist om at de var alene; ”Hjelp meg å begrave han, uten å stille noen spørsmål. Du er ny her på øya, så jeg skal forklare deg etterpå”.

Chatan Yara fulgte rådet til den unge kvinnen og dro det ferske liket av samuraien over til noen lave busker i skråningen hvor de gravde han ned og dekket til graven.

”Hvis de andre samuraiene finner han med en knust hodeskalle vil de hevne seg ved å la det gå ut over alle som bor i nærheten”, forklarte den unge kvinnen. ”Og når han ikke dukker opp?”, spurte Chatan Yara; ”Hva da?”.

”Det er ikke så nøye, det er ikke uvanlig at samuraiene vandrer av sted for å prøve lykken. De har lite å frykte her på Okinawa, siden vi ikke har lov til å bære våpen”.

”Mener du at dette skjer ofte rundt om kring her”, lurte Chatan Yara på. ”Jeg har nå vært tilbake i fra Kina i tre måneder, men verken bror min heller de andre har fortalt meg om dette”, fortsatte han.

Med de ordene var som om det gikk ett lys opp for den unge kvinnen; ”Du må ha trent i stridskunst lenge. Ingen jeg vet om klarer å matche en samurai, for ikke å snakke om å overvinne en slik du gjorde”, utbrøt hun.

”Jeg har trent i over tjue år i Kina”, svarte han. ”Men jeg må innrømme at jeg ikke var forberedt på dette. Uansett, en slik utgang er allikevel ikke det rette svaret for selv en så uanstendig oppførsel som samuraiens var”.

En stillhet la seg over de to ett kort øyeblikk før den unge kvinne utbrøt; ”Dette er harde tider, og vi trenger å kunne forsvare oss mot de fremmede som invaderer oss. Du må lære oss”.

Chatan Yara ble forundret over oppriktigheten i stemmen til den unge kvinnen, og han svarte at skulle ta det i betraktning.

Begge to la i vei, vekk fra graven de hadde laget til samuraien.

Femten minutter senere nådde de frem til en liten fiskerlandsby, hvor den unge kvinnen bodde. ”Jeg håper du kan gjøre alvor av å hjelpe oss, og det vil være oss en ære om du kommer innom landsbyen vår igjen”. Med de ordene tok hun farvel og sprang avsted.

Etter som dagene gikk vokste tanken den unge kvinnen hadde plantet i sinnet til Chatan Yara, og han gjorde til og med undersøkelser om aktivitetene til fremmede handelsreisende og satsuma samuraiene på Okinawa. Det var, tross alt, hjemmet hans.

Til slutt vokste tanken seg om å dele hans kunnskaper med andre lokale menn seg så sterk, at det tok ikke lang til før Chatan Yara hadde samlet sine første studenter til å trene i lag med han. De trente i skjul tidlig om morningene for å unngå spørsmål om deres aktiviteter. Enn så nødvendige de var for å kunne beskytte seg i fra de invaderende kreftene som streifet øya.

*Vennligst se artikkelen, den gode, den onde, og den grusomme, for ytterligere informasjon om Chotoku Kyan.

Kilder: Weaponless warriors av Richard Kim, Shotokan’s Secret av Bruce D. Clayton, Okinawa: Island of Karate av av George W. Alexander, Unante av John Sells, og Tales of Okinawa’s great masters av Shoshin Nagamine.

Fredagsfilosofi 2

En nyttig time

Langt tilbake i tid, ved det gamle Shaolinklosteret bodde det en ung munk. Han var en ivrig student innen krigskunsten, og en dag ba hans mester han om å lede treningssamlingen neste morgen. Den unge munken fikk panikk og svarte at han ikke var klar for en sånn oppgave ennå. Mesteren ba han om å vandre ut og meditere, og komme tilbake neste morgen klar for å lede samlingen.

Den unge munken hadde en rastløs natt, der han lå og lurte på hva han skulle lære til de nye munkene i treningssamlingen. Mesteren hadde alltid selv ledet disse samlingene, og den unge munken lurte på hvordan han kunne klare å følge i hans fotspor.

Neste morgen kom så altfor fort. Alle de nye munkene hadde allerede tatt oppstilling i forbindelse med samlingen når den unge munken kom til treningssamlingen. Han tok av seg sandalene sine og jobbet seg frem mot fremsiden. Mesteren satt i ett hjørne og vinket den unge munken videre for å få han til å fortsette. Stillheten som senket seg var nervepirrende. Den unge munken gulpet ned en munnfull med luft og spurte munkene foran seg;

-Vet alle hva jeg skal undervise i dag?

Samlingen av de nye munkene så forundret ut, og de aller fleste ristet på hode og svarte; -Nei.

-Da er det vel ikke noe vits i å fortsette da. Treningen er ferdig og dere er fri til å gå.

Munkene som ble noe forvirret, bukket høflig og gikk videre til sitt. Mesteren som fortsatt i sitt hjørne vinket den unge munken over til seg. -Det var uholdbart. Hva i alle dager holder du på med?

-Min dypeste beklagelse mester, svarte den unge munken og bukket dypt.

-Vel, dette var ikke godt nok, sa mesteren. -Du får lede treningssamligen i morgen istedenfor.

Den unge munken bukket til mesteren enda en gang, og gikk ut for å meditere enda en gang over oppgaven sin. Neste morgen kom, og han følte seg enda verre enn hva han gjorde dagen i forveien. Igjen hadde de nye munkene tatt oppstilling, og mesteren satt i hjørnet og vinket den unge munken frem for å lede samlingen. Han tok av seg sandalene sine og stilte seg opp foran de andre.

-Vet alle hva jeg skal undervise i dag? spurte han

Det virket som de nye munkene hadde diskutert gårsdagen, da alle svarte unisont; -Ja.

-Vel, siden dere alle vet så er det ikke noe poeng i å fortsette, svarte den ungen munken, hvorpå han bukket og gav de nye munkene fri til å fortsette med sine andre gjøremål. Munkene vandret av sted, noe smilte og lo, mens andre igjen pratet i ytterste mistro. Enda en gang refset mesteren den unge munken og fortalte han at han ikke kom til å slippe unna oppgaven han hadde fått. Han fikk igjen beskjed om å lede samlingen neste morgen, faktisk hver dag frem til han hadde gjennomført en brukbar og fornuftig leksjon for samlingen. Den unge munken bukket til mesteren sin, og gikk videre meget ulykkelig. Hva i alle dager skulle han gjøre i morgen?

Neste morgen, etter enda en søvnløs natt, ble han møtt med samme syn som tidligere. Alle de unge munkene som hadde stilt opp, og mesteren som satt og ventet i hjørnet. Den unge munken tok av seg sandalene sine og stilte seg opp foran de andre, som nå var forventingsfulle på hva som kom til å skje.

-Vet alle hva jeg skal undervise i dag? Spørsmålet som nå var blitt familiært for de nye munkene som kikket seg rundt, usikker på hva de skulle svare. Noen av de nye munkene ristet på hode og svarte nei. Andre igjen nikket anerkjennende og svarte ja på spørsmålet. Etterpå la det seg en nervøs stillhet over samlingen.

-Bra, svarte den unge munken. -Da lærer alle de som kan, de som ikke kan.

Med denne tilsynelatende vågelige og merkelige kommentaren gav han de nye munkene fri til å gå, før han gav seg hurtig av sted mot utsiden. Mesteren tok han raskt igjen. Den unge munken fikk panikk og sa; -Jeg beklager mester, jeg har mislykkes og jeg skal forlate tempelet med en gang.

-Snarere tvert i mot min venn. Det var en av de bedre leksjonene jeg noensinne har vært vitne til.

-Hva mener du mester?

-Alle de som kan, har noe de kan lære vekk til de som ikke kan. Dette er absolutt en viktig og klok leksjon. En bør alltid være forberedt på å hjelpe andre, uansett rang heller status, fortalte så mesteren.

- Du har jobbet bra, og du blir nok en bra munk, fortsatte han med ett smil, før han gav den unge munken fri.

Bunkai for heian shodan – Del 1

Aplikasjoner for pin’an ni’dan og pyung’ahn cho’dan

På bildene: Hans Erik Hornell og Torkild Hausken. Fotograf: Wendolie Berrospi.

I denne og fremtidige artikler om bunkai vil referanseverket til termologibeskrivelse være hentet i fra bokserien Best Karate av Masatoshi Nakayama.

Dette er gjort av to grunner. For det første er at dette antagelig er den bokserien om kata som er best kjent av karatestudenter flest, i alle fall innenfor shotokan.

Nummer to er at bokserien stort sett bruker rett frem japansk terminologi, samt at bildene er nummererte og satt i sekvenser.

Om du ikke har Best Karate bøkene så vil allikevel artikkel stå på egen grunn. Jeg har i all enkelhet valgt å bruke de bøkene som referansemateriale når jeg henviser til teknikker ved navn.

For øvrig så kan bøkene enkel skaffes til Norge gjennom www.amazon.co.uk, som etter hva jeg forstår tilbyr de rimeligste leverandør av bøkene.

I denne delen skal vi se på det som er referert til som teknikk nummer 1 – Hidari gedan’barai i fra Heian 1 i Best Karate bok nummer 5.

Før vi kommer til selve applikasjonen ønsker jeg å se på det som antagelig er den mest alminnelige forklaringen på bevegelsene som inkluderer teknikk nummer 1 og 2.

Gedan’barai – oi’zuki

Sett i sammenheng til hverandre blir ofte gedan’barai forklart som en blokkerende handling før en kontring med en oi’zuki, men vi kan stille spørsmål om hvorvidt det finnes begrensninger som gjør denne forklaringen effektiv i en realistisk setting.

Første problemstilling er hvorvidt vi vil ha tilstrekkelik avstand for å kunne utføre den nevnte kombinasjonen. I og med at de fleste voldelige episoder starter på samtaledistanse er det lite trolig at en har den nødvendige avstanden, eventuelt reaksjonstiden en trenger for å kunne utføre en oi’zuki[i].

Selv om vi øker distansen mellom angriper og forsvarer vil det allikevel være problematisk å gjennomføre en gedan’barai og oi’zuki som kontring slik det er alminnelig undervist.

Hva betyr egentlig gedan’barai?

De aller fleste teknikker som definerer blokkeringer benytter uke som suffiks, som soto’uke og uchi’uke. Gedan’barai som teknikk bruker ikke dette suffikset, men blir allikevel omtalt som nedblokk[ii].

Bryter vi ned komponentene i uttrykket finner vi gedan som omtales som en nedovergående retningsangivelse. I tillegg er uttrykket brukt til å definere det som generelt er den lavere delen av kroppen[iii]. Uttrykket barai er en suffiksform av harai som er en kortform som betyr å feie av[iv].

Satt sammen kan en oversettelse forstås som å feie nedover.

Det er denne tolkningen av uttrykket som danner grunnlaget for bunkai for bevegelse nummer 1 i heian shodan.

Applikasjon

Applikasjonen som vi ser på i dette tilfellet er presentert som den prinsipielle bunkai.

Det finnes selvfølgelig masse alternativer til denne applikasjonen, og i de tilfeller det vil bli naturlig vil vi komme tilbake til disse i senere artikler. Utover dette så finnes det også alternative metoder for å utføre en teknikks prinsipper på, ofte omtales som henka’waza.

Hvor det er naturlig vil vi selvfølgelig gå nærmere inn på dette.

Mest av alt, anbefaler vi på sterkeste å huske at kata bør være en praktisk kunst, og den beste lærdom kommer gjennom praktisk erfaring. Legg bevegelsene til grunn og eksperimenter med forskjellige mulige applikasjoner.

Bunkai

Når vi skal feie nedover, så må det første spørsmålet vi stiller oss være hva skal vi feie nedover? og videre hvordan går vi frem?

Vi har gjennom teknikken gedan’barai ett par tilgjengelige alternativ, selvfølgelig betinget ut i fra situasjonen.

I praktiske øyemed er det aldri ett spørsmål om rett bunkai, men heller ett spørsmål om å tolke en situasjon korrekt og deretter bruke en best mulig tilpasset applikasjon.

I så henseende er de neste eksemplene kun ment som forslag til utøvelse av teknikken, og ikke forslag til løsning av en slik uønsket situasjon om den skulle oppstå.

Alternativ vinkel på bildene.

Når en gjennomfører teknikken er det viktig å sørge for å manipulere de bevegelige delene av motstanderens kropp. Fronthånden i teknikken vår, den som feier nedover, må være i stand til å flytte det den forsøker å feie vekk, eksempelvis hodet. Teknikken er betraktelig verre å gjennomføre mot kroppen.

I det vi gjennomfører teknikken mot hoderegionen kan det å rulle underarmen vår over motstanderens hake gi en attraktiv effekt i teknikken som gjør det enklere i føre han nedover mot kneet vårt.

Ett mulig tillegg til applikasjonen er å bruke ansetningsbevegelsen som en åpning for å levere ett albueslag som kan gjøre hovedteknikken enklere å utføre.

Henka’waza

Om vi bruker prinsippet i bunkai ovenfor, så kan en mulig henka’waza være å gå rundt motstanderens hode om en ikke kommer inn på fremsiden.

I forbindelse med denne utførelsen er det viktig å huske at om eventuelt motstanderen har fått festet grep så kan han dra deg med ned.

I tillegg er det vesentlig å huske at denne teknikken kan også brukes på motstandere med lite hår, da man kan bruke øret som alternativ. Som ett tredje alternativ forsøk å stikke pekefinger inn i munnen til motstanderen og dra han etter kjeven. Bare vær oppmerksom på å unngå å bli bitt av motstanderen. Denne metoden omtales ofte som en fiskekrok av åpenbare grunner, og teknikken er blant annet synlig i shotokan kataen hangetsu. I tillegg finnes det en historie om hvordan Chotoku Kyan overvant en motstander ved å bruke denne teknikken[v].

Igjen kan ansetningen være med på gjøre hovedapplikasjonen enklere. Her ved å vri hodet til motstanderen for å gi ett enklere grep og for å starte bevegelsen i applikasjonen.

Fumi’kae som bunkai

Å utføre en fumi’kae er oftest den praktiske forklaringen som blir gitt på teknikkene i heian’shodan for å få de til å passe sammen med en blokk og kontring forklaring. Kort fortalt er det å utføre en fumi’kae den japanske definisjonen på å bytte fot, med andre ord vi beveger oss inn mot målet med å trekke fremste fot tilbake og sett bakerste fot frem. Jeg har valgt å lande på oversettelsen kryssende skritt[i].

Selv om dette er absolutt en mulighet, så er det ikke hva jeg ville ha presentert som en prinsipiell bunkai. Det er trolig mer passende å definere bruk av fumi’kae i forbindelse med forklaring av kata for en oyo.

I dette tilfelle en prinsipiell utnyttelse av tai’sabaki som kan hentes ut i fra kataen. I så tilfelle kan denne typen forklaring også benyttes mot sirkulere sparketeknikker uten faktisk måtte blokkere den innkommende teknikken.

Wado’ryu sin åpningssekvens

Innen alle de forskjellige stilartene som benytter denne kataen finnes det ett utall med mindre variasjoner. Imidlertid skiller wado’ryu, samt en del shito’ryu stilarter sin versjon seg markant ut i forhold til resten. Dette gir grunnlag for å se på alternativ bunkai til kataen.

Teknikkene som benyttes i åpningssekvensen i wado’ryu sin pinan’nidan har varierende terminologi avhengig av kilde, og vi har benyttet den japanske terminologi mahamni’no’nekoashi, tettsui’otoshi’uke som alminnelig vil bli oversatt til fallende hammerblokk, i lang kattestilling. Denne teknikken erstatter da teknikk 1 hidari gendan’barai i blant annet shotokan stilartene.

Vi forutsetter at de som har spesiell interesse av dette avsnittet primært vil være studenter av wado’ryu og shito’ryu, og derfor har inngående kunnskap om hvordan kataen utføres som soloform og detaljene i bevegelsene. Vi vil derfor ikke gå nærmere inn på utførelsen av selve kataen, men konsentrere oss om den mulige bunkai.

Trolig tar teknikken sikte på å vise oss forsvar mot det å bli holdt fast i ett bjørnegrep.

I utgangspunktet kan kanskje ett bjørnegrep se relativt harmløst ut, da den ikke aktivt gjør annet enn å holde en person fastlåst. Imidlertid bør en alltid være oppmerksom på hvorfor noen vil utføre ett bjørnegrep på oss, for er låsen sikret er man i realiteten forsvarsløs mot innkommende angrep i fra andre. Eksempelvis kan en bli påført ett bjørnegrep og løftet på plass hvor en medhjelper vil kunne med letthet gå til angrep på oss.

I tillegg kan en risikere å bli løftet opp og eksempelvis kastet i asfalten.

Det er også en kort distanse å gå for å endre ett bjørnegrep til en langt farligere nakkelås.

Wado’ryu bunkai

I utgangspunktet håndterer teknikken forsvar mot ett forsøk på ett bjørnegrep hvor angriperen ikke har fått sikret grepet.

I vårt andre tilfelle håndterer teknikken forsvar mot ett bjørnegrep hvor angriper har sikret grepet rundt forsvareren.

Med hensyn til å åpne ett sikret grep er det viktig at vi er forberedt på utføre teknikken både til venstre og til høyre, uavhengig av at kataen kun viser bevegelsen mot venstre. Den armen vi først sikrer ett grep rundt motstanderens fingre på er den siden vi beveger oss mot.

I det man utfører denne teknikken mot ett sikret grep er det viktig å huske på å assistere utførelsen med andre teknikker for lettere å kunne få tak i motstanderens fingre, for eksempel ved å forsøke å skalle bakover mot motstandrens ansikt, eller å trampe mot skinnledd og fot.

I de tilfeller en står ovenfor en mannlig overfallsmann kan en også forsøke eventuelt å gripe skrittet med en hånd samtidig som man løsner grepet hans. Sistnevnte krever da koordinering i henhold til motstanderens grep, avhengig om det er fingrene på venstre heller høyre hånd vi tar tak i.

---

[i] Se Iain Abernethy Bunkai Jutsu side 193.

[ii] Se www.stavangerkarateklubb.no/index.cfm?id=171141.

[iii] Se www.stavangerkarateklubb.no/index.cfm?id=171141.

[iv] Se www.stavangerkarateklubb.no/index.cfm?id=N171142.

[v] Se artikkelen om Chotoku Kyan tilgjengelig på sunflowersamurai.wordpress.com.

[vi] Se www.freedict.com/onldict/jap.html, se fumikomu og kae.

Hva ligger i en oi’zuki ?

På bildene: Hans Erik Hornell og Torkild Hausken. Fotograf: Wendolie Berrospi.

Ett alminnelig svar på spørsmålet hva oi’zuki er, pleier å ligge i retning av å gå og slå samtidig.

I det spissfindige hjørnet så vil det kanskje bli lagt til at teknikken skal utføres gjennom å slå med den hånden på samme side som den fremste foten og at oi’zuki skal utføres i en zenkutsu’dachi.

I en full utbrodering ville nok forklaringen innholde ett skille mellom en nybegynners og videregåendes karatestudentes oi’zuki, hvor;

En oi’zuki for en som er ny i karate er i all enkelt å gå frem og slå ett lineært slag i en zenkutsu’dachi stilling.

For den videregående student er derimot hele prosessen med å utføre en oi’zuki en lang rekke kompliserte tekniske bevegelser hvor studenten kontrollerer golvkontakten gjennom føttene, og har muskelkontraksjon og ekspansjon i bein.

I tillegg har han stabilitetskontroll i overkroppen, samtidig som han sørger for rett vektdistribusjon og balanse i bevegelsen som gir den korrekte overførselen av energi gjennom kroppen frem til målet for slaget.

I tillegg skal den videregående eleven også sørge for å ha zan’shin og mu’shin, den rette mentale innstilling.

Men hva er egentlig en oi’zuki?

Selv om spørsmålet virker besvart så gjenstår det behov for ytterligere forklaring. Absolutt alt i avsnittet ovenfor er en allmenn akseptert beskrivelse av oi’zuki, både i enkelhet og i detalj. Det er selvfølgelig mulig å gå enda mer i detalj om en ønsker det, men det svarer fortsatt ikke på spørsmålet hva oi’zuki skal brukes til.

For det bør gå ett klart skille mellom beskrivelsen og forklaringen av teknikker. Å si at en oi’zuki er å ta ett skritt frem mot målet for å slå det, er på sitt beste kun en beskrivelse og ikke en reell forklaring. Om vi kun bruker oi’zuki slik, som i de fleste terminologiordlister, vil vi oppdage en rekke praktiske og teoretiske begrensninger.

De teoretiske begrensningene

I norske terminologiordlister er oi’zuki ofte beskrevet som i følgende eksempel;

”Oi-zuki (karate) – Slag til samme side som første foten, idet man går ett steg fremover. Kalles Jun-zuki i noen stilarter”[i].

I de fleste engelske terminologilister er oi’zuki beskrevet som enten ”a stepping punch” eller ”a lunge punch”[ii].

Definisjonen på ”lunge” er ifølge Websters dictionary ”the act of moving foreward suddenly” og som verb er definisjonen ”make a thrusting foreward movement”[iii].

På den teoretiske siden er det interessant å se på selve oversettelsen. Oi’zuki er sammensatt av oi og tsuki. Sistnevnte kommer fra verbet tsuku, som kan oversettes til å bety ”å støte, passere, lange ut, stikke, og gjennombåre”[iv]. Her kan vi se sammenfall mellom de japanske ideogrammene og den engelske oversettelsen ”lunge”.

Imidlertid er det mer interessant å merke seg at ingen steder blir tsuku oversatt med å skritte heller gå. Det finnes faktisk heller ingen referanser til at tsuku skal benyttes til å definere ett slag. Det er egenskap som er tillagt uttrykket.

En forklaring på hvordan dagens mest brukte oversettelse er kommet i stand kan vi trolig forklare ved å se på oi. Ordet kommer i fra ou som blant annet oversettes til ”å jage” og ”å springe etter”[v].

Ser man på de tilgjengelige mulighetene er det lett å se at en oversetter kunne valgt å bruke ”å springe etter” og for eksempel ”støte”, til å komme frem til oversettelsen ”gå og slå”. På engelsk; ”stepping punch”.

Problemstillingen med å bruke denne oversettelsen er at den forbigår mulighetene som ligger i uttrykket oi’zuki.

Oversettelsen låses fast til ”gå og slå”. Verken mer heller mindre.

La oss ta en ny evaluering av uttrykket oi’zuki.

Denne gangen bruker vi ”å jage” istedenfor ”å springe etter”. I oversettelsen av tsuku legger vi ikke til noe, men bruker en av de tilgjengelige definisjonene som allerede finnes, som for eksempel ”å støte”. Da blir oi’zuki oversatt til å kunne bety ”å jage og støte”. Hvilket er noe helt annet enn å ta ett skritt mot målet for å slå det.

Denne definisjonen dominerer på ingen måte teknikken. Det blir ikke fortalt noe hvordan du skal støte motstanderen, heller ikke hvordan du skal jage etter han.

Oversatt på denne måten åpner det seg en hel ny verden for bruk av oi’zuki som sammenfaller lettere med andre kampkunsters bruk av uttrykket tsuki, som for eksempel kendo[vi].

Ut i fra en personlig innfallsvinkel føler jeg at å benytte ”å jage og støte” er en mer instinktiv korrekt uttrykksform for oi’zuki. Spesielt som shotokanutøver som kan spore stilartens røtter tilbake til Shuri’te og Sokon Matsumura[vii].

Det var ved Shuri by at hard stil karate på Okinawa ble formet og grunnlagt, og jeg tror at å tolke oi’zuki proaktivt er en uttrykksform som er i tråd med de premissene Sokon Matsumura la ned for at hans studenter, som skulle være i stand til å jage etter og sette motstanderne ut av spill så raskt som mulig[viii].

Jeg har selv valgt å forklare oi’zuki som vi skal se på i neste avsnitt, som ”å sikre og angripe”.

De praktiske begrensningene

Når man skal diskutere de praktiske begrensningene ved oi’zuki som en ”gå og slå” teknikk er det viktige å ha en definert ramme rundt teknikken, for karate som kampkunst kan løselig deles inn i to kategorier;

Selvforsvar og som sport.

Det er viktig å ha ett klart forhold til hvilken bakgrunn diskusjonen tar utgangspunkt i.

Karate som sport har klart definerte regler[ix] som utøvere må forholde seg til, med dommere som står klar til å håndheve disse. I tillegg foregår trening og sportsbegivenheter hovedsakelig på ett ferdig oppmålt område som er identisk hver gang.

I selvforsvarsbetinget bruk av karate er det derimot ingen regler. Dynamikken i hvordan en situasjon som rettferdiggjør bruk av selvforsvar er svært ulik innledningen til en sportskamp. Det vil nødvendigvis heller ikke være noen tilsted for å bryte opp og hjelpe til, og slike situasjoner kan oppstå på ett uttall forskjellige steder.

Bunnlinjen er at vi trolig blir formet ut i fra hva vi syntes er viktigste med karate. Det smitter over på vårt syn på det tekniske.

En dyktig sportscoach vil vektlegge rendyrking av teknikker som vinner frem i turneringer, og gjerne spesialisere utøvere på teknikker som de er fremragende dyktig på. Hvorvidt disse teknikkene er effektive som selvforsvar blir sekundært. Det er først og fremst tekniske aspekter som vinner konkurranser som vil bli vektlagt.

Likeså i den andre enden av skalaen finner vi selvforsvarsstudenter, som trolig ikke tar hensyn til hvorvidt en teknikk er egnet til å vinne poeng med heller har estetisk verdi. Er teknikken ineffektiv mot en arketypisk bestemt voldelig overfallsmann vil den trolig bli valgt vekt.

Med definisjonene på plass kan vi gå nærmere inn å se på hvordan oi’zuki passer inn henholdsvis hos utøvere av sportskarate og hos selvforsvarsstudenter.

I sportskarate

Den største hindringen og ankepunktet mot en oi’zuki i forbindelse med sportskarate er avstanden teknikken må krysse for å nå målet sitt.

I all enkelhet er påstanden at når oi’zuki utføres som en ”gå og slå” teknikk så er den for sakte for moderne shiai turneringer.

En av tre ting vil skje. Konkurrenten som utfører oi’zuki vil bli lest, blokkert og kontret før han får mulighet til å gjøre ferdig teknikken sin. Det andre alternative utfallet er at motstanderen vil lese teknikken og trekke seg ut av målsonen.

I eksempelet under har vi det siste alternativet, når en forsøker å bruke oi’zuki som kontringsteknikk. Angriperen entrer med ett slag mot hode som blokkeres av forsvareren som forsøker å kontre med oi’zuki. Dette blir raskt slått ned av angriperen som er inne med en oppfølgerteknikk før forsvareren kan nå frem og inn med en oi’zuki.

Likeså ser vi i neste fotoserie hvordan den defensive partneren kan velge å trekke seg unna ett innkommendeoi’zuki angrep fremfor å blokkere og kontre.

En av følgene av timing og distanseproblemer med oi’zuki er at den naturlige responsen for en forsvarer er å blokkere og kontre med en mer umiddelbar teknikk, som ofte er tilfelle.

I selvforsvar

I en selvforsvarsbetinget situasjon er igjen det største problemet for en oi’zuki som en ”gå og slå” teknikk avstanden den må dekke.

Denne gangen er imidlertid problemstillingen at en sjeldent vil kunne beregne å stå langt nok vekke i fra en overfallsmann til å kunne utføre en oi’zuki.

Ett voldelig utfall starter sjeldent uten forvarsel. Det er som regel en form for verbal konfrontasjon først[x]. Ved denne delen av ett angrep vil avstanden mellom overfallsmannen og forsvareren være på en normal taleavstand, og en kan ikke regne med å ha den avstanden en starter med i shiha’kumite.

Ulogisk?

Så hvorfor blir teknikken vektlagt så mye i grunnleggende trening hvis den er ineffektiv både til selvforsvar og til shiha’kumite?

Skulle svaret være er at en oi’zuki kun er ment som en øvelse for nybegynnere, har vi fortsatt ett par ubesvarte spørsmål;

For hvis det er tilfelle at teknikken er en nybegynnerøvelse lærer vi i hovedsak en unødvendig teknikk, som i seg selv ikke tjener oss på noen som helst måte. Verken til konkurranse heller selvforsvar. Videre vil det også paradoksalt nok si at jo mer vi trener på en ineffektiv teknikk, desto dårligere blir vi som utøvere.

Skulle grunnen være at vi gjøre det for å trene kroppen vår så finnes det en rekke andre øvelser som vil være langt mer egnet og sannsynligvis gi bedre resultater[xi].

Uansett hva en velger å lande på så virker svaret i beste fall delvis ulogisk, og verken teknikk heller kampprinsippene i oi’zuki kommer skikkelig frem.

Hiki’te

Hiki'te i fra bubishi. Legg merke til føttenes rolle hos personen til høyre.

Ofte referert til som Gichin Funakoshi sin mestertekst, er Karate’do’kyohan ett kompendium bestående av fundamentale elementer og terminologi, grunntrening, formell sparring, samt en oversikt over vitale områder på menneskekroppen, i tillegg til kata. Sistnevnte utgjør hoveddelen av boken.

I forbindelse med oi’zuki kan en finne ett par interessante oppføringer, men overraskende nok ikke i kapittelet for grunntrening hvor teknikken er beskrevet.

Om en istedenfor ser på kapittelet for fundamentale elementer; under avsnittet for håndblokkeringer vil en finne en beskrivelse av en teknikk som heter hiki’te.

I moderne tid blir dette ofte forklart som å bringe hånden tilbake i en klarposisjon[xii], selv om det finnes andre forklaringer som er mer i tråd med boken til Gichin Funakoshi. Disse tilhører imidlertid ofte andre stilarter[xiii] en shotokan.

I Karate’do’kyohan står det å lese at hiki’te er en variant av kake’te, hvor en fanger motstanderens arm og angriper han mens du trekker han til deg. Hans balanse er brutt og effekten av hans angrep er tapt, i tillegg kan kontringen forsterket[xiv].

Hver gang vi trener på oi’zuki som en grunnleggende øvelse, så trener vi på hiki’te.

Det er hånden vi trekker tilbake når vi går frem og slår. Når en aktiv rolle blir lagt til den hånden så endrer oi’zuki seg i fra ha en søkende rolle til å ha en dominerende roll som kontrollerer motstanderen vår så vi bedre kan angripe.

Som vi ser har vi nå muligheten til å benytte ett nytt redskap for å gi nytt liv til oi’zuki som ett effektivt angrepsvåpen i både shiha’kumite og juji’kumite.

I eksempelet under benyttes hiki’te hånden proaktivt for å forstyrre balansen og rytmen hos motstanderen ved å koble seg på fronthånden hans og trekke han innover for å skape en åpning for slaget vårt.

I neste eksempel ser vi aktiv bruk av oi’zuki i en defensiv situasjon hvor forsvarer bruker angriperens momentum sammen med en aktiv hiki’te for å endre hans retning og utnytte det til å kontre.

Det vi kan se av eksemplene er at oi’zuki som teknikk består av to aktive deler som jobber sammen, en hånd som trekker til seg og en som slår.

I selvforsvarssituasjoner oppstår den fysiske konfrontasjonen følgelig annerledes enn på en konkurransematte.

Trolig starter de fleste overfall mens en står i en naturlig samtaleposisjon på en langt korter avstand enn den man starter med i en sportskarate kamp.

En bør søke å lære å gå teknikker i fra en naturlig stilling. I lys av dette forandrer oi’zuki seg i forhold til hvordan den utføres som en grunnleggende øvelse i kihon da den blir langt raskere og dynamisk kortere.

Oi’zuki utført som en vanlig kihon’waza.

Utført i fra en naturlig stilling blir en oi’zuki ett utmerket redskap for å kontre arm og håndleddsgrep, samt forsøk på å skubbe.

I forbindelse med håndleddsgrep og armgrep er det ført opp en interessant merknad i Gichin Funakoshi sin bok Karate’do’kyohan.

Under hiki’te står det å lese at en trekkende bevegelse koblet med en vridende bevegelse er mye mer effektiv enn en rett trekkende bevegelse[xv]. Vi kan bruke denne vridende bevegelsen til å skaffe oss overtaket hvis vi selv blir forsøkt holdt fast.

San’kyo i karate?

Innen grunnleggende aikido finnes det ett sett med øvelser som omtales som san’kyo, på norsk; den tredje øvelse.

Enkelt forklart innebærer dette settet med øvelser å få underarmens to bein til å støte sammen slik at mottakeren av teknikken løfter sin albue for å kunne lette på smerten[xvi]. I det dette skjer søker aikido utøveren kontroll over leddene på mottakeren for å utføre en låsning og sikre overtaket.

Finnes en lignende teknikk i karate? Svaret er både ja og nei.

Som formell teknikk eller ett sett med øvelser, så er svaret nei. Til nå har ennå ikke møtt en karateklubb som har det i sitt pensum.

Som en øvelse alle har gjort, og antagelig gjør på hver eneste trening, så er svaret ja.

Hver gang vi slår en tsuku heller utfører en hiki’te, så utfører vi en forenklet san’kyo.

I min mening er san’kyo teknikken grunnen til at vi vrir så markant på knytteneven på vei ut i fra hoften og på vei tilbake til hoften. Det er ikke for å skape mer momentum i slaget[xvii].

Forskjellen mellom aikido sin san’kyo og den i karate ligger i avslutningen. I aikido brukes den til å skape en åpning for å påføre motstanderen en mer avansert og avsluttende låsning. I karate brukes den i all enkelhet til å forpurre balanse og forskyve avstanden til motstanderen.

San’kyo påført i fra hoften og ført ut for å skape større avstand mellom forsvarer og angriper slik at optimal slagavstand kan nås.

Det finnes for øvrig referanse til at san’kyo også kan ha blitt omtalt i muntlige overleveringer for å forklare kataer, da som ”å henge motstanderen på himmelen” som ett bindeledd mellom to teknikker[xviii].

Bruk av beina for å underbygge slaget

På alminnelige treninger utføres ofte oi’zuki i ordinær framstilling. Denne stillingen kan ganske effektivt brukes som ett eget våpen eller kan være med på å underbygge ett overkroppsangrep. Med en god bøy i den fremste foten kan vi bruke knærne våre til å angripe motstanderens føtter samtidig som vi slår inn.

I visse tilfeller kan også fremstillingen i oi’zuki brukes i fra innsiden for å forstyrre motstanderens balanse. Det gjelder spesielt de som utfører zenkutsu’dachi med en halvmåne bevegelse, eventuelt når oi’zuki utføres i fudo’dachi.

Stillingen vi utfører oi’zuki i kan også underbygge teknikken til å utføre ett kast.

Konklusjon

Gichin Funakoshi

Så hva ligger egentlig i en oi’zuki?

Det kan selvfølgelig være så enkelt som å gå og slå. Det finnes ingen beviser for at det ikke er det, men indikasjoner forteller at det kan være så mye mer.

I de få eksemplene som vi har sett på har vi åpnet for mange muligheter, og de muligheten kan utvides. Har vi flere muligheter til å bruke prinsippene vi har lagt til grunn i eksemplene i vår kumitetrening? Gir det rom for å legge vekt på nye elementer i kihon? Hva med oi’zuki i kata? Kan vi finne nye applikasjoner?

Trolig er det like mange forslag som det er studenter.

Som avslutning siteres Gichin Funakoshi i fra Karate’do’kyohan;

”…Dette er en teknikk som brukes med hensyn til en motstander og aggressivt angriper han (med)”[xix]

---

[i] Definisjon iflg. www.stavangerkarateklubb.no/index.cfm?id=171150.

[ii] For eksempel www.shotokankarate.ca/shotokan%20terminology.htm.

[iii] Se Webster dictionary; www.ordbok.com/engelsk/en-no-en.html. Søk på ”lunge”

[iv] Søk på tsuki på www.freedict.com/onldict/jap.html.

[v] Søk på ou på www.freedict.com/onldict/jap.html.

[vi] Se for eksempel www.youtube.com/watch?v=KSSd1Eimyhs.

[vii] Se www.karatebc.org/acrobat_files/karate-geneology-map.pdf.

[viii]Se Shotokan’s Secret av Bruce D. Clayton, Ph.D, side 145.

[ix] Se for eksempel www.karateworld.org/index.php?Itemid=34&id=49&option=com_content&task=view

[x] Se Bunkai Jutsu av Iain Abernethy side 51.

[xi] Se for eksempel www.iform.no/pub/kat.php?id=7.

[xii] Se www.stavangerkarateklubb.no/index.cfm?id=171142

[xiii] Se for eksempel www.karatejutsu.blogspot.com/2006/07/hikite-pulling-hand.html.

[xiv] Se Karate Do Kyohan av Gichin Funakoshi, side 22.

[xv] Samme som sluttnote XII.

[xvi] For eksempler på sankyo i aikido se www.stenudd.com/aikido/sankyo.htm.

[xvii] Se Karate Strikes av J. Walker, id. 846-847.

[xviii] Se Hidden Karate av Gennosuke Higaki side 83.

[xix] Se Karate Do Kyohan av Gichin Funakoshi, side 31.

Ett vått håndkle

Hvordan Kosaku Matsumora ble folkehelt over natten

Det første først; Kosaku Matsumora er ikke samme person som Sokon Matsumura, navnene er bare meget like i uttalelse.

Imidlertid var Sokon Matsumura og Kosaku Matsumora godt kjente med hverandre. Begge to hadde sitt daglige tilhold ved slottet på Shuri, på like linje med så mange andre av okinawas merkverdige kampkunstutøvere.

Kosaku Matsumora var født rundt 1830 ved Tomari landsbyen. Han mottok instruksjon i kampkunst fra Uku Giko og Teruya Kishin.

Senere har han også studert under Sokon Matsumura, og antagelig også hos den legendariske figuren omtalt som Annan, Channan, heller Chinto som var strandet på Okinawa i nærheten av Tomari by etter ett skipsforlis.

Imidlertid var det når Kosaku Matsumora var i tjueårene at han for første gang kom i offentlighetens søkelys.

En Satsuma samurai var ved en anledning tilstede i Tomari by og oppførte truende og hissig ovenfor lokalbefolkningen. Legenden forteller at i ett forsøkt på redde byfolkene så stjal Kosaku Matsumora samuraiens sverd og kastet det i en nærliggende elv.

Avhengig av hvilken versjon av historien du hører så stjal Kosaku Matsumora sverdet enten ved å overmanne samuraien i en direkte konfrontasjon heller etter å ha brukt en våt fille for å distrahere samuraien.

Uavhengig av hverandre så er de forskjellige historiene enige om at hendelsen kostet Kosaku Matsumora en tommel, og at han måtte tilbringe lang til i skjul for å unngå represalier fra Satsuma klanens samuraier.

For en ubevæpnet mann så vil en samurai, med heller uten rustning, fremstå som en formidabel motstander, sverdet i hånd.

Selv om det er en hårsbredd mellom mot og dumhet, så er det lite trolig at Kosaku Matsumora, med bakgrunn i fra kampkunst ville ha forsøkt å avvæpne en hissig, kranglevoren, og antagelig beruset samurai. Så historien med at han først distraherte samuraien ved hjelp av ett vått håndkle virker fornuftig.

Spørsmålet er da, hvor kom det våte håndkleet fra?

I følge en fortelling om hendelsen så hadde Kosaku Matsumora til vane å skjule ett vått håndkle under tøyet sitt. Selv om dette passer inn med resten av historien, så er det lite trolig.

Bare ut i fra bekvemmelighetsgrunner er det ikke sannsynlig at en person på Okinawa, heller ett annet sted i verden for den del, ville gå rundt med ett vått håndkle i tilfelle han kom til å trenge ett våpen til sitt forsvar.

Okinawa har en rik kobu’do historie, og husholdningsartikler kunne fort ble ett dødelig redskap i de rette hendene. Imidlertid er ett vått håndkle ikke ett av dem, og andre mer passende artikler kunne lett ha blitt båret rundt i så henseende.

Eksempelvis så er Ankoh Itosu kjent for å ha båret rundt på en blekkrukke og fjær bundet sammen med ett langt stykke hemptau, som sammenfaller med kobu’do våpenet suru’jin. Sokon Matsumura var kjent for å bære rundt på en foldevifte i stål, som er en våpenkunst i seg selv, alminnelig omtalt som tessen.

Så om Kosaku Matsumora ville ha til vane for å bære rundt noe som kunne brukes som ett våpen, så er det lite sannsynlig at ett vått håndkle ville ha vært det første valget. Troligst var han ubevæpnet den dagen han stod ansikt til ansikt med en sverdsvingende samurai.

I en hurtig eskalerende konfrontasjon med en uregjerlig samurai ville Kosaku Matsumora ha kommet til ett punkt hvor han måtte ta en avgjørelse om å stjele våpenet hans for å sikre sitt eget og andres liv.

Han trengte ett våpen, og han trengte det fort.

Han lagde seg ett våpen som kunne gi han ett midlertidig overtak på enklest mulig måte. Han urinerte simpelheten på seg selv, og i det rette øyeblikket dro han løs lendekledet sitt fra under kimonoen sin og slenge det i ansiktet på samuraien.

Overraskelsesangrepet i fra Kosaku Matsumora må ha virket, for han klarte, til tross for at han mistet en tommel å stjele til seg samuraiens sverd.

Det som skjedde etterpå er imidlertid det som virkelig er bemerkelsesverdig. Kosaku Matsumora ville stått ovenfor samuraien med hans eget sverd rettet mot han. Det ville ha krevd en enorm selvkontroll for ikke å kutte ned samuraien som for få øyeblikk siden trolig truet han og andre lokale menn på livet. I tillegg hadde sverdet nettopp kostet han en tommel. Kosaku Matsumora må vitterlig ha kjent blodsmaken i munnen.

Til tross for dette så vendte Kosaku Matsumora samuraien ryggen, og gikk for å kaste sverdet og den avkappede tommelen sin i Asato elven. Denne handlingen, enkel nok, hadde store implikasjoner.

For det første, hadde han tatt livet til samuraien så ville konsekvensene blitt langt mer alvorlig, og om Satsuma klanen ikke hadde fakket Kosaku Matsumora så hadde de som alternativ kollektivt straffet hele landsbyen.

For det andre så satt samuraien igjen med skammen av å bli fratatt sitt våpen, noe han måtte ha bæret på resten av livet sitt. Og sagt på en enkel måte; For en samurai var ofte æren langt viktigere enn livet.

Viktigst av alt var allikevel det at Kosaku Matsumora simpelthen snudde ryggen til samuraien og gikk vekk. Det er implisert i bushi’do, krigerens moral-etiske kode, at ved å vende seg vekk fra ens motstander anser man han for å være så feig av natur at en ikke trenger å frykte vedkommendes represalier.

Vitner til denne hendelsen må ha frydet seg over resultatet av konfrontasjonen, og troligst har historien om Kosaku Matsumoras heltedåd spredt seg som ild i tørt gress. For det første fikk samuraien ett lendeklede dryppende vått med urin klasket i ansiktet, og for det andre så mistet han sverdet sitt.

Satsuma samuraiene var ikke godt likt på Okinawa. De var som rovdyr på jakt, og lokalbefolkningen hadde ofte mindre verdi enn en livet til løshunder i øynene til samuraiene.

Så når en av dem ble overrumplet, ydmyket, og etterlatt strippet for makt av en lokal mann så var heltestatusen ett faktum.

Helt heller ikke, hendelsen kostet Kosaku Matsumora muligheten til å bevege seg fritt i mange år etterpå. I frykt for represaliene i fra Satsuma samuraiene så tilbrakte visstnok Kosaku Matsumora lang tid i gjemsel i skogene rundt Nago distriktet.

Konfrontasjonen mellom Kosaku Matsumora og satsuma samuraien ble ikke den siste gang han reiste seg i kampen for de svakes rettigheter.

Det var heller ikke ut av det blå for noen at Kosaku Matsumora hadde potensialet til å være en forkjemper for rettferdighet. Uten direkte sammenheng til historien om samuraien så fortelles det en annen merkelig historien om hvordan Kosaku Matsumora fikk øynene opp for den dypere verdien i det å være verset i kampkunst.

En liten lapp

Som tidligere nevnt så trente Kosaku Matsumora under kampkunstmesteren Teruya Kishin. En kveld når en gruppe med studenter var samlet på Teruya Kishins familiegravsted for å trene oppdaget Kosaku Matsumora en skygge som stod og observerte han i fra utkanten av område.

Forsiktig nærmet Kosaku Matsumora seg personen som stod i skjul. Når de stod ovenfor hverandre, berømmet personen som hadde observert Kosaku Matsumora for hans gode teknikker og rakk han en lapp. Mens Kosaku Matsumora kikket ned for å se hva som stod på lappen så forsvant personen tilbake i skyggene og ut av synet.

Kosaku Matsumora tok lappen med tilbake og viste den til Teruya Kishin, som etter å ha lest den kikket opp og sa; akkurat!

Det var ikke før senere at Kosaku Matsumora hadde ett inspirert øyeblikk og forstod det dypere budskapet på lappen;

”Essensen i krigskunsten er å fordømme umoralske betraktninger, forstå menneskeheten og følge rettferdighetens vei, og vie livet til å dyrke fred på Okinawa.”

Knyttenevens helgen

Sant heller ikke, på ett heller annet punkt i livet har nok en gryende trang til å hjelpe undertrykte mennesker gjort seg gjeldende hos Kosaku Matsumora.

Under starten på meiji perioden var den nyinnsatte regjering meget klar på at adelsklassene skulle oppløses og verdiene forbehold disse skulle tilbakeføres til staten.

Tiden som fulgte ble hard for samuraiene, og antagelig enda verre for overklasseborgerne på Okinawa. Som ett utskudd kongerike nylig underlagt Japan kunne ikke adelsstanden forvente å få hjelp til å håndtere omveltningen i samfunnet som fulgte i kjølevannet av prosessene som meiji perioden startet. Faktisk så sendte den nye regjeringen ut embetsmenn som skulle sørge for at alle verdier på Okinawa ble konfiskert og inndratt til fordel for staten.

I Tomari by så er Kosaku Matsumora kjent for sin innsats for å skjule verdisaker og finanser nettopp fra disse embetsmennene. Spesielt så er han velkjent for å ha gjemt unna ett bylegat omtalt som Neewagumuchi. Han sørget også for at dette legatet ble ført tilbake til folket etter at samfunnet igjen hadde falt til ro.

Det var i denne perioden at Kosaku Matsumora begynte å bli omtalt som kensei, en knyttenevens helgen. Selv om han trolig vant sin største seier over en bevæpnet samurai rundt tjue år tidligere. Ved hjelp av ett vått håndkle.

I ettertiden er det blitt reist ett monument i ære til Kosaku Matsumoras heltedåder for lokalbefolkningen som ligger i Arayashiki park.

Terminologisidene åpnet

Etter mye iherdig copy og paste arbeid fra MS Word er endelig terminologisidene åpnet. Jeg håper at de kan komme til nytte og vil bli flittig brukt.

Sidene er på ingen måte ferdigstilte med hensyn til innhold, og jeg er fullstendig klar over at endel vesentlige artikler fortsatt mangler. På mange måter er terminologisidene levende dokumenter som er under konstant forbedring, og det er derfor det er lagt til en underside kalt endringer hvor redigering kan spores.

Nye artikler blir lagt til fortløpende, så om du ikke finner det du leter etter så er det meget mulig at det er rett rundt hjørnet. Ønsker du å få en artikkel lagt til om en bestemt sak så kan du sende en henvendelse til hanserikhornell@gmail.com, og så skal jeg se hva jeg kan gjøre med det.

Om ønskelig så kan artiklene i fra terminologisidene gjerne siteres helt heller delvis i ditt arbeid heller nettsted om du har lyst til det, men da hadde jeg satt pris på om jeg ble oppgitt som artikkelforfatter/evt. kildehenvisning. I tillegg hadde det vært fint om jeg fikk en epost i sakens anledning. Det er alltid greit å vite at ens arbeid blir verdsatt.

Terminologisidene finner du ved å følge tab’en på toppen av siden.

Og husk; porten er liten, men går dypt.

Den gode, den onde, og den grusomme

Fortellinger om Chotoku Kyan

Når historiebøkene skal oppsummere livet til Chotoku Kyan kan en fort få inntrykket av at forfatterene har gått mange runder med seg selv før de satte pennen til papiret. For i det man skal begynne å fortelle om livet til Chotoku Kyan oppdager vi fort at han virkelig har vært en mann i konstant opprør med sine omgivelser.

Det er ikke uten grunn at han blir omtalt som karatefamiliens svarte får, og at hans livsførsel har gjort at han har blitt utelatt av mange forfattere. Chotoku Kyan har levd det som ofte blir sett på som ett usømmelig liv, og stillheten omkring han forteller en hel del.

Den gode moral, oppriktigheten, og prinsipielle karakterene som karates historie liker å tillegge sine tidlige mestre er vekke når man begynner å sette seg inn i livet til Chotoku Kyan. Han var vitterlig unntaket som bekreftet regelen, ett kaldt gufs blant alle solskinnshistoriene om karatens forfedre. Noe som gjør fortellingene om han veldig levende, på godt og vondt, og innimellom er de bare direkte grusomme. Som en kilde uttrykte det; han var godt kjent for sitt fargerike liv.

En plaget barndom

Født i 1870 ved Shuri by, som en liten og skjør baby, trolig fordi han ble født prematurt. I hans barndomsår ble han beskrevet som en liten, tynn og blek gutt, med både astma og ett mysende blikk. Det er antatt at Chotoku Kyan var nærsynt, og av den grunn fikk ett klengenavn som omtrentlig kan oversettes til Kyan med strekøynene. Han var ett barn som andre typisk gjorde narr av.

Det er imidlertid fremsatt andre teorier om hvorfor Chotoku Kyan har fått dette tilnavnet som vi skal komme tilbake til senere.

Trening under jernhånd

Chotoku Kyans far ville ha sett utviklingen i sønnens helse, og som enhver far ville han antagelig gjøre alt i sin makt for å redde gutten sin og gjøre han best mulig rustet for livet. For Chotoku Kyan ville dette si ett liv i karatens støpeskje. Trolig hadde han selv veldig lite å si om saken, da hans far fungerte som kongens kabinettssekretær og hadde tilgang til de beste kampkunstressursene ved hoffet på Shuri slott.

I en alder av åtte år ble Chotoku Kyan overlatt til Matsumura Sokon, etter at faren som selv var kjent som en kampkunstmester hadde valgt å la andre trene han. I følge flere kilder måtte den unge gutten gjennomgå treninger på tøffe vilkår, og hos Matsumura Sokon skulle treningene ettersigende ha vært så harde at de kunne ha ytt rettferdighet til ett zentempel.

Videre gjennom oppveksten har troligst Chotoku Kyan blitt trent regelmessig av flere av de bemerkelseverdige kampkunstmestrene som oppholdt seg i og ved Shuri slottet, og fått tilgang til de fleste kata og våpeninstrukser. Chotoku Kyan ville ha vokst opp til å bli en av de mest kunnskapsrike kampkunstutøverne i sin tid, men ett mangfold av instruktører har hatt sin pris. Blant annet når han trente under stadig skiftende instruktører med egne meninger og innfallsvinkler fikk den unge Chotoku Kyan aldri ett fast utgangspunkt å trene ut i fra.

I voksen alder forandret Chotoku Kyan på mye av sin karate, ofte i dirkete kontrast til hva han hadde lært hos mestrene han studerte under. Det virker som han vendte ryggen til de som trente han, og troligst også reddet livet hans. Imidlertid ble målet til far hans nådd da Chotoku Kyan vokste opp som en frisk ung mann. Prisen for den gode helse var en generell forakt for hans læremestre, og en bitter holdning ovenfor omverdenen. En kan selv tenke seg hvordan det ville måtte være å bli presset igjennom treninger dag inn og dag ut, uten at en selv vil. Troligst eskalerte treningene som Chokotu Kyan gjennomgikk etter vært som han ble i bedre form i løpet av tenårene og fortsatte etter farens død i 1889. Hans lærere ville antagelig se på det som sin plikt å få den unge gutten frisk for å hedre farens ønske, som tross alt hadde vært en av deres nærmeste alliert og kollega ved slottets hoff.

Liv og lære

Som sønn av kongens kabinettsekretær var Chotoku Kyan i en potensiell stilling til å arve posisjonen som kongerikets mektigste mann foruten kongen selv. Imidlertid gikk skjebnen imot han og mange av hans likemenn når Japan annekset øyriket, og avsatte kongen. Når kongeriket falt, så falt også privilegiene til overklassen vekk. Over natten mistet hele adelsstanden sine stipender for å utføre arbeid for konge og hoff, og kastet ut i en tilstand uten økonomisk sikkerhet. For mange familier førte dette til ruin, og enkelte levde i fattigdom resten av sine liv. Chotoku Kyan var ikke i noe særstilling i så måte da dette stort sett gjaldt alle overklassefamiliene, men det var en fattigmanns trøst, i ordens rette forstand.

For å livnære seg produserte Chotoku Kyan silkeormer, og trakk en rickshaw. Kona til Chotoku Kyan bidro til husholdningen ved å arbeide med å farge klær og avle griseunger. Det fortelles i historier at Chotoku Kyan selv insisterte på å ta griseungene med til markedsplassen og selge de for kona, og at han etter hvert salg stakk deler av pengene i egen lomme uten å dele med familien.

Chotoku Kyan var ettersigende meget glad i å reise og dette var nok en delaktig grunn for at han slet hele sitt liv med fattigdom. En av hans mest kjente reiser er når han drar til den avsidesliggende øyen Yaeyama for å finne Tokumine Shitsunen, en tidligere adelsklasseborger som var sendt i eksil etter å ha vært involvert i ett fylleslagsmål hvor han troligst slo ned over 20 av lovens menn. Hans egenskaper med en bo skulle være uten sidestykke, og han lærte dette videre til Chotoku Kyan før hans død. Resultatet er det som i dag er kjent som Tokumine no kun kata.

Hvorvidt Chotoku Kyan lærte kataen direkte fra Tokumine Shitsunen er usikkert, og enkelte kilder hevder at Tokumine Shitsunen først lærte vekk kataen til oppasseren hvor han bodde som siden lærte denne videre til Chotoku Kyan.

En annen kata som er kreditert med ett opphav i kjølvannet av Chotoku Kyan reiser er Annanku. De fleste kilder hevder at Chotoku Kyan lærte denne kataen i fra en thailender på besøk i Okinawa. Grunnlaget for denne gjetningen er at kataen ikke innholder noen typiske trekk i fra kinesisk kampkunst. Andre kilder igjen har foreslått at det er mulig at Chotoku Kyan lærte formen av sin far. Det er også mulig kataen er ett resultat av Chotoku Kyan sitt eget arbeid.

Det som er sikkert med kataene til Chotoku Kyan er at de var såpass spesielle i utførelse at det er blitt sagt at en kampkunstmester trengte bare å se ett lite glimt i fra den for å kunne gjenkjenne en av Chotoku Kyan sine studenter. Blant særtrekkene er rotasjonen i starten på chinto (gankaku)reversert, i tillegg er tsuru ashi dachi (trane stilling) byttet ut med kosa dachi (krysset stilling). I kataen passai (bassai dai) vil vi også kunne se at den første sekvensen med soto uke (innblokk) og uchi uke (utblokk) er blitt byttet ut med en serie med åpen håndteknikker, hovedsakelig spydhåndsteknikker.

Chotoku Kyan sine forandringer gikk ikke upåaktet hen hos andre fremtreende mestre, og spesielt i kretsen rundt Shuri by fikk han ett heller frynset rykte. De høfligste omtalte Chotoku Kyan sine kataer som gammeldags (ko ryu), som sammenfaller fint med at han endret på Matsumura sine kataer tilbake mot det de hadde vært i utgangspunktet. Andre derimot omtalte kataene til Chotoku Kyan for primitive (inaka de), som ikke kan tolkes som noe annet enn en fornærmelse da uttalelsen også impliserer at en person er noe av en bondeknøl.

Selv om Chotoku Kyan hadde ett uryddig privatliv og ett dårlig sosialt forhold til mange av hans likemenn så var han både respektert og beundret av mange av hans elever. Hans ferdigheter bør tale for seg, men også resultatet av arbeidet til mange av hans elver forteller en hel del. Blant de mest historiske fremtredene er Shoshin Nagamine, Tatsuo Shimabuku, Eizo Shimabuku, og Joen Nakazato.

Allikevel er det ved studentene Taro Shimabuku og Ankichi Aragaki en oftest legger merke til i historiene om Chotoku Kyan. De to fulgte han rundt overalt og de var ofte ett uadskillelig trekløver. Det er troligest disse to studentene som ettersigende skapte oppstyret ved hanekampen som Chotoku Kyan måtte slå seg ut av, som vi skal se nærmere på i ett senere avsnitt. Når Ankichi Aragaki og Taro Shimabuku besøkte Chotoku Kyan for å trene, så fikk de ofte varierte utfordringer. Blant annet så sørget Chotoku Kyan for at de to trente på ujevnt underlag, gjerne utendørs. Av og til ville Chotoku Kyan kaste vann på bakken for å sørge for at det var vanskelig å oppnå ett skikkelig fotfeste. De måtte også trene i stummende mørke, ettersigende for å utvikle synet og for å få evnen til å slåss i blinde.

Det var heller ikke ukjent for de tre å delta i fylleslag, og å besøke horehus sammen. Det er blitt sagt at Chotoku Kyan oppfordret til denne oppførselen da det var viktig å delta i alle aspekt av livet for å komplimentere ens trening i karate. Dette står troligst i sterk kontrast til hva den unge Chotoku Kyan fikk høre tidlig i livet under Shuri mestrene som trente den da syke og svake sønnen til kongens høyre hånd. Det virker som om Chotoku Kyan kompenserer for den asketiske oppveksten og treningen han fikk med å ta sine studenter og venner med på løsslupne fylleslag.

Det var heller ikke ukjent for de tre vennene å åpenlyst oppfordre til slåsskamp mot hvem som helst som ønsket å utfordre dem. En historie i forbindelse med disse åpne utfordringen knytter seg til Sampu Taku, som ettersigende utfordret Ankichi Aragaki etter en oppvisning på Hokkaido øyen nord i Japan. Chotoku Kyan rådet da Ankichi Aragaki til å la motstanderen presse på og rygge til han gikk tom for plass, og om Sampu Taku da viste tegn til å angripe så skulle han entre og avgjøre kampen med ett enkelt avsluttende slag. Hva resultatet av kampen ble er usikkert, da historien ikke forteller noe om det. Imidlertid endte en senere utfordring dårlig for Ankichi Aragaki, da han ikke bare tapte kampen, men også livet sitt når han senere døde av indre blødninger. Shoshin Nagamine, som hadde Ankichi Aragaki som en av sine første instruktører hevder på sin side at han simpelheten døde av ett magesår og ikke slåsskampen. Hvorvidt slåsskampen og magesåret hadde sammenheng vites dessverre ikke.

I tillegg til privatundervisningen av de to vennene sine underviste også Chotoku Kyan ved Okinawa landbruksskole, og ved Kadena politistasjon. Undervisningen som foregikk har var nok trolig mer i tråd med normen for sosial akseptabel adferd. Chotoku Kyan utga også en kort bok om kampkunst i 1930 med tittelen Kempo kaisetsu, som inneholdt 3 kapitler. Første kapitel omhandlet karatens historie. Andre kapitel tok for seg treningsmetoder, og det tredje handlet om kampmetoder. Boken ble utgitt i ett begrenset opplag, på ett universitetsforlag.

Chan migwa

Chotoku Kyan hadde klengenavnet chan migwa som omtrentlig betyr strekøyne, som ofte blir forklart med at han var nærsynt og måtte myse for å kunne se. Imidlertid er en annen forklaring på klengenavnet at Chotoku Kyan trente og underviste i bar overkropp for å kunne se musklene i kroppen jobbe, og han ble etter hvert kjent for å intenst låse blikket sitt på studenter for å se om de rette musklene jobbet i teknikkene, og at han fikk navnet derifra.

Tar man i betraktning at Tatsuo Shimabuku forut for 1956 kalte karatestilarten sin for chan migwa ryu etter sin mester så virker det logisk at klengenavnet ikke hadde en negativ betydning.

Chotoku Kyan testament til ettertiden

Arven etter Chotoku Kyan er viktig av to grunner. Den primære grunnen er at idet Chotoku Kyan vendte ryggen til sine læremestre og begynte å endre sine kataer, så endret han de tilbake til røttene til okinawisk kampkunst og nærmet seg de kinesiske kampsystemene. Det gir et unikt innblikk i evolusjonen i okinawisk kampkunst og hvordan kataer har utviklet seg under mestre som Matsumura, Itosu, og Funakoshi.

Kataene etterlatt av Chotoku Kyan er tungt basert på å angripe vitale punkter på kroppen, på lik linje med de kinesiske systemene som blant annet Sakugawa introduserte til sine elever som inkluderer Chokun Satunku Makabe, Satunuku Ukuda, og ikke minst Sokon Matsumura. Når man studerer materiale etter Chotoku Kyan er ikke endringene han selv gjorde det viktigste, men å kunne se hva hans mentor Sokon Matsumura hadde endret på gir ett unikt innblikk i karatens utvikling.

Om man studerer kataer etterlatt av Chotoku Kyan, og etterpå studerer den samme kata i en stil som sporer røttene sine tilbake til Sokon Matsumura vil en oppdage en stor forskjell. I Chotoku Kyan sine kataer er det synlige likheter til kinesiske kampsystemer og prinsippet om å angripe vitale punkter i henhold til trusselgraden hos motstanderen. Disse likhetene er i stor grad vekke når man studerer Sokon Matsumura sine kataer, og erstattet med ett prinsipp om lineær momentum for hurtigest mulig felle en motstander.

Det er gjennom å studere Chotoku Kyan sine kataer at vi kan finne indikasjoner som kan være med å bevise at det er Sokon Matsumura som er den lineære karatens far. Det er i seg selv er ingen liten arv å etterlate seg.

Den sekundære grunnen til at Chotoku Kyan sine kataer er viktige for ettertiden er hans utstrakte bruk av vitale punkter, som kombinært med Sokon Matsumura sin angrepsstrategi om å bruke lineær momentum har produsert en av de potensielt dødeligste kampsystemene på Okinawa. Sagt på en annen måte; Om Sokon Matsumura gav oss pistolen, så viste Chotoku Kyan hvor viktig der er å vite hvor man skal sikte.

En av historiene om Chotoku Kyan viser at han i aller høyeste grad var godt skolert i begge.

En måneskinnstur

I Chotoku Kyan sin tid løp det en hovedgate mellom Shuri og Naha by, og denne var i en periode kontrollert av en gjeng med banditter, som hadde klart å unngå lovens håndhevere som ønsket å sette de i arrest for alvorlig kriminalitet som overfall, vold og voldtekt. Banden ble etter hvert kjent for å ha utposter halvveis mellom de to byene og kreve toll av reisende for å sikre en trygg ferd. Dette førte med seg at ferdsel nærmest stoppet opp i skumringstimene, og at kun ett fåtall turde seg ut i morgentimene. De reiste da helst i større grupper for å kunne sikre seg mot eventuelle overfall. Den enslige reisende som turde seg ut på egnehånd gikk en usikker ferd i møte, spesielt på nattestid.

Saken eskalerte og byfolket i Shuri hold ett møte om saken og kom til en enstemmig avgjørelse om at det kun var Chotoku Kyan som kunne løse problemet, siden lovens håndhevere var redde for å vandre utenfor byens grenser om natten. Chotoku Kyan ble kontaktet av en talsmann for byfolket som forklarte situasjonen;

”Sensei, du er vårt siste håp. Bandittene er ute av kontroll”.

”Men hvorfor går dere heller ikke til lovens håndhevere?” spurte Chotoku Kyan. ”Det er de som er samfunnets beskyttere”.

”Sensei, om håndheverne kunne ha gjort noe, så ville vi ha overlatt situasjonen til dem, men de blir overlistet av bandittene og vil ikke forlate bygrensene”.

Chotoku Kyan ble overrasket over denne informasjonen, og lyttet til alt som hadde hendt opp mot møte mellom byfolket. Etterpå ble han enig med talsmannen om å gjøre noe med situasjonen. Hver kveld i en uke etterpå gikk Chotoku Kyan en måneskinnstur med to kyllinger, en i hver hånd, mens han sang høyt for seg selv, forbi område hvor bandittene var kjent for å kreve løsepenger uten at noe hendte. Så en kveld med klar måneskinn når Chotoku Kyan igjen var ute og spaserte med kyllinger i hendene sine dukket fire unge menn opp og stoppet han.

”Hei stilken. Hvor kom du fra, og hvor skal du?” stakk en av dem til han.

”Jeg er på vei hjem til Shuri. Jeg kommer i fra Naha med disse to kyllingene jeg har kjøpt. Min mor er syk og vi trenger kyllingene for å lage kraft”.

Chotoku Kyan forsøkte å gå videre, men tre av de unge mennene blokkerte veien hans.

”Penger heller livet” forlangte de.

Chotoku Kyan lo. ”Jeg har litt veksel igjen etter at jeg kjøpte kyllingene, og jeg har ingen planer om å gi penger til dere heller noen andre for den saks skyld”.

”Vi tuller ikke med deg” snerret lederen for banden.

”Ok, om du absolutt vil ha småpengene mine så hardt så får du heller ta de da”. Chotoku Kyan gav fra seg pengene og gjorde seg klar til å fortsette.

”Hold an, vi er ikke ferdige med deg. Gi oss kyllingene”. Lederen holdt sverdet sitt truende mot Chotoku Kyan.

”Vell, det ser ut som ett menneske liv ikke er mye verdt målt opp mot to kyllinger og litt penger. Vil dere ha kyllingene så inderlig, ta imot!”. Chotoku Kyan slengte kyllingene mot mennene foran seg. I samme øyeblikk angrep han de to bandittene rett foran seg ved å stikke fingrene i øynene til den ene, og i halsen på den andre. Begge to falt om på stedet. Banditten med sverdet sparket han hurtig i skrittet, før han snudde seg mot banditten bak seg. Det hele skjedde så raskt at innen han hadde snudd seg hadde banditten bak kun rukket å trekke pusten. Han kikket direkte på Chotoku Kyan og mistet motet. Når Chotoku Kyan tok ett skritt mot han, knakk han sammen og la på sprang.

De høfligste versjonene av denne historien forteller at Chotoku Kyan gav bandittene en leksjon i god moral og hvordan lovens bokstav var det som holdt samfunnet sammen, og at konsekvensene ville bli langt mer alvorlig om de ikke endret sine liv. Andre versjoner av samme historie forteller at Chotoku Kyan kun tilfeldig ble overfalt og at han simpelheten drepte, heller i det minste alvorlig skadet, de fire overfallsmennene.

Det alle versjonene av denne historien indikerer er at Chotoku Kyan brukte angrep mot vitale punkter for hurtig å kunne felle hver av motstanderne. Det interessante i historien som er gjengitt er at den forteller at Chotoku Kyan angrep de mest sårbare punktene først, noe som ikke er i tråd med etikken som finnes i de fleste kinesiske kampsystemer, hvor vitale punkter med potensielt dødelig utfall og alvorlig kvestelser, kun blir brukt som en siste utvei. På dette område virker som om Chotoku Kyan har behold Sokon Matsumura sin filosofi om å ekspedere motstandere så hardt og raskt som mulig.

En viktig historie for shotokans studenter

En ting som går frem av historiene om Chotoku Kyan er at han virkelig likte å se på hanekamper, og at han ikke var ukjent for å delta med sin egen hane ved anledninger. Chotoku Kyan sine to venner og studenter, som ble omtalt tidligere fulgt ved en anledning Chotoku Kyan til en hanekamp hvor han hadde deltatt med sin egen hane.Rett rundt tiden da kampen var ferdig gikk de to vennene rundt i publikum og fortalte at Chotoku Kyan hadde sagt nedlatende ting om dem, og da de hadde hauset opp stemningen tilstrekkelig gjemte de seg unna for å følge med på oppstandelsen. Etter hvert som Chotoku Kyan skjønte hva som foregikk var det allerede for sent å roe gemyttene, og han ble nødt til å komme seg unna med makt. Chotoku Kyan kuttet igjennom den sinte mobben som hadde samlet seg rundt han ganske så effektivt.

Det som virkelig er interessant med denne historien er at han gjorde dette uten å slippe taket på hanen sin som han holdt under den ene armen sin. Ved hjelp av en arm og beina ryddet Chotoku Kyan seg fritt leide fremover. Følgesvennene hans var ettersigende så forbløffet over det som skjedde, da de ikke tidligere hadde sett teknikkene Chotoku Kyan satt ut i livet. Som om han hadde holdt de hemmelig i fra sine studenter.

Jeg mener at denne historien er spesielt interessant med hensyn til tematikken rundt bruk av stillinger i karate. Innen shotokan er bruk av dype, lange og sterke stillinger tungt vektlagt, og med hensyn til historien om Chotoku Kyan så har det trolig også vært en del av Sokon Matsumura sin lære, om ikke så utstrakt som i dag. Denne læren har videre blitt raffinert av hans etterfølgere og gjerne gitt estetiske forklaringer da de ikke passer bra i rammen for sportskarate. Langt viktigere viser historien at stillinger har hatt praktiske mål for øye. Uten å kunne bruke begge armene sine klarte Chotoku Kyan å rydde seg en klar bane gjennom en sint mobb. Det er nærliggende å tro at han brukte en rekke forskjellige fellingsteknikker, og at de teknikkene har sine prinsipper forklart i stillingene som brukes i karatens kataer,spesielt innen shotokan og andre nærliggende stilarter.

Nådesløs

Det er blitt sagt om Chotoku Kyan at å slåss mot han var som å svelge en nål, størrelsen på nålen blir irrelevant.

På grunn av hans lave høyde og tynne fysikk kombinerte Chotoku Kyan angrep til vitale områder med prinsippet om reposisjonering, som kalles taisabaki på japansk. I tillegg var han også kjent for å bruke ukonvensjonelle strategier i kamp, og han var en skremmende motstander som folk fryktet og hans likemenn respekterte. Likevel virker det som en gjennomgangsmelodi i historier om han at han alltid dro ting for langt, som om han alltid hadde ett noe å bevise. I forbindelse med prinsippet om reposisjonering så illustreres dette bra i en historie hvor Chotoku Kyan provoserer en kjent bølle langsmed Hija elvebredden. Bøllen ble rasende på den lille personen med de tjukke brillene, og stormet rett fremover mot målet sitt. Han bommer imidlertid på Chotoku Kyan som smetter raskt til siden og samtidig sparker angriperen i låret. Bøllen mister kontroll over foten sin, og havner høyst ufrivillig i elven.

En kort historie som forteller om Chotoku Kyan valg av ukonvensjonelle metoder er en hvor han beseirer en kjent muskelmann som troligst het Taira Guwa i fra Gushikawa landsbyen. Chotoku Kyan gjemte seg i ett tre og ventet på sin motstander frem til det rette øyeblikket, hvorpå han hoppet ned på han i ett forsøk på å knekke nakken hans. Taira Guwa døde i fra skadene. Selv om historiene ikke sier noe konkret om Taira Guwa, annet enn at han var kjent innen kobudo, så håper man nesten at han var en heller annen lovbryter som Chotoku Kyan hadde sett seg fore å gjøre noe med, for handlingene var både beregnende og kalde.

En annen historie som er både grusom og relativt harmløs i alle sin enkelhet, føler jeg forteller en del om den forakten som Chotoku Kyan måtte ha hatt til sine omgivelser og de urettferdige kortene han var blitt tildelt i livet. Etter å ha takket ja til det som skulle være en vennlig kamp med Shinzo Ishida, en sjette dan judoutøver, kjørte Chotoku Kyan tommelen sin inn i munnen på motstanderen sin og grov naglene på fingrene inn i kinnet hans. Det hele ble beskrevet som ett forsøk på å skille huden fra skjelettet mens han jenket judoutøveren mot bakken, før han etterpå valgte å avsluttet med ett hammerslag mot ansiktet. I Chotoku Kyan sitt forsvar så hadde han holdt igjen på det avgjørende slaget etter at han nesten hadde revet halve ansiktet av den forskremte judoutøveren. Det hadde jo tross alt vært en vennlig kamp.

Endelikt

Chotoku Kyan var kjent for å holde oppvisninger i fra tid til annen, og blant de bedre kjente var en oppvisning i fra 1938 hvor flere av okinawas mestre var samlet. Alle lot sine seniorstudenter gjennomføre oppvisningen, foruten Chotoku Kyan som nå var rundt 69 år gammel. Publikum var høyst imponert over hans kataer. Den siste offentlige oppvisningen han holdt var i 1942 under åpningen av Shoshin Nagamine dojo hvor han viste kataen passai og våpenkataen Tokumine no kun med stokk. Han var nå omtrent 73 år gammel. Igjen var publikum begeistret over den gamle mannens kataer.

I slutten av mars 1945 startet operasjon iceberg og U.S.A invaderte Okinawa i det som ville bli ett to måneders langt slag for å få fotfeste til en landbasert invasjon av Japan. Lokalt er slaget om Okinawa kjent som tetsu no ame, som oversatt best kan forstås som orkanen av stål. Slaget var en av de blodigste stillehavsslagene og det er estimert at over 12 000 allierte, 107 000 japanske, og rundt 60 000 sivile liv gikk tapt. Av landareal ble rundt 90 prosent av alle bygningene fullstendig ødelagt, og landskapet var omgjort til en blanding av gjørme, bly, og lemstrede menneskekropper.

Utrolig nok overlevde den gamle Chotoku Kyan slaget, men døde påståelig kort tid etter av underernæring. Det er blitt hevdet at han gav vekk sine rasjoner til barn så de ikke skulle sulte. Det bemerkelsesverdige med denne historien er at det var nok mat på Okinawa etter slaget, på grunn av den amerikanske hærs tilstedeværelsen der. Så om Chotoku Kyan gav vekk rasjonene sine så var det ikke først og fremst for å redde sultne barn. Han gjorde slutt på en grusom tragedie som hadde rammet han og alle rundt han gjennom å gi vekk maten sin så han kunne sulte i hjel. En slik død i Japan, gitt det rette grunnlaget, er ansett som en ærbar død.

Det virker som om Chotoku Kyan først og fremst var en praktisk mann. Det er sagt at han la stor vekt på bushido, krigerens vei, og at dens filosofien var den kampkunstutøvere måtte hengi seg til i både livet og trening. Han er kjent for å ha uttalt at mestring av karate ikke er avhengig av studentens fysiske attributter, men hovedsakelig av konstant trening.

En skulle tro at Chotoku Kyans livsførsel og en filosofisk retning som bushido ikke var forenlig, men det vil være ett spørsmål som er åpent for tolkning hos observatøren. En ekstravagant livsførsel står ikke nødvendigvis i opposisjon til bushido. Tvert imot så oppfordret Japans samuraier til å leve livet fullt og helt da en aldri viste når døden inntraff. Gikk man ruindt og fryktet døden ville en aldri virkelig kunne leve. Hva en velger å fylle livet sitt med blir opp til hver enkelt, og for Chotoku Kyan virker det som om det ble kampkunst, piker, vin og sang. Hans mest kjente uttalelse summerer også på mange måter mannen som aldri bøyde av for noen;

”Slåss med ryggen din rett!”.

Kilder: Tales of Okinawa’s great masters av Shoshin Nagamine, Shotokan’s Secret av Bruce D. Clayton, Ph.D, Okinawa Island of Karate av George W. Alexander, Okinawan Karate av Mark Bishop, Unante av John Sells, The Weponless Warriors av Richard Kim og Fighting Arts International – artikkel av Graham Noble.

Fredagsfilosofi

Den vise sangfugl

Det var en gang en vis sangfugl som bodde i en vakker hage. Den brukte alle sine dager til å synge de nyligste sanger til ære og glede til de som kunne og ville høre på.

Stedsholderen derimot var en korttenkt og grådig mann. Han ville beholde fuglen for seg selv, og en dag laget han ett utspekulert nett som han fanget fuglen med. Den lille fuglen tryglet mannen om å bli satt fri, og lovet å fortelle han tre store hemmeligheter om han bare slapp han ut. Stedsholderen, stadig mer grådig, gnidde hendene sine sammen og fridde fuglen forventningsfullt. Sangfuglen fortalte stedsholderen de tre store hemmelighetene;

”Tro ikke på alt som du blir fortalt. Bli ikke sint på grunn av det du ikke har mistet, og kast ikke skjødesløst vekk det du har i din besittelse”

Stedsholderen var rasende på fuglen, og sa at han kunne disse såkalte hemmelighetene i fra han var en liten gutt, og ropte til fuglene at den hadde lurt han. Sangfuglen svarte rolig at om stadsholderen virkelige hadde kunnet disse hemmelighetene hadde han aldri sluppet han fri, i alle fall om han hadde kunnet den siste av hemmelighetene, og la til;

”Fordi jeg har den mest fantastiske juvel på over to kilo gjemt i min mage, den som besitter den vil få alle sine ønsker oppfylt”

Når stedsholderen fikk høre dette ble han så sint at han forbannet seg selv for å ha vært så dum at han hadde sluppet sangfuglen løs. Den lille fuglen derimot, strødde salt i såret til stedsholderen da den fortsatte og forklarte at;

”Jeg ikke kan veie mer enn ett halvt kilo, som alle med øyner alminnelig kan se, hvordan kan du da tro at jeg har en juvel på over to kilo gjemt i meg?”

Mannen ble så sint når han hørte dette at han langet ut mot sangfuglen, som fløy av sted til en nærliggende gren og fortsatte;

”Siden du aldri har hatt juvelen i dine hender så er du sint på grunn av det du ikke har mistet, og da du trodde på alt hva jeg sa, kastet du skjødesløst vekk det som var din besittelse ved å slippe meg fri”

Den lille sangfuglen fortalte mannen at han måtte studere disse store hemmelighetene så han også en dag kunne bli vis.

Den ulykkelige okse

Hvordan Sokon Matsumura ble bushi

Hvem var han?

Sokon Matsumura er en viktig karakter i karatens historie. Han er ansett som grunnleggeren av shuri’te, en gruppebetegnelse på karate hvor mange av dagens stilarter har sitt utspring fra, inkludert shotokan, wado’ryu, shorin’ryu, og delvis shito’ryu.

Tidlig historie

Sokon Matsumura var ifølge legendene en fryktet og respektert karatemester på datidens Okinawa.

Det er estimert at han ble født rundt begynnelsen av 1800-tallet ved landsbyen Yamakawa ved Shuri, og at han levde til å bli en meget gammel mann på hele nittisyv år. På den tiden var dette over det dobbelte av forventet alder. Allerede som barn var Sokon Matsumura ansett som en noe brysom karakter som alltid havnet i trøbbel. På grunn av dette var de aller fleste motvillig til å lære den unge mannen noen som helst av kampkunst.Imidlertid hadde Kanga ”to’te” Sakugawa gitt Sokon Matsumuras far ett løfte om å trene gutten hans, og sånn gikk det ettersigende til at han fikk innpass hos den innflytelsesrike kampkunstinstruktøren.Sokon Matsumura studerte under Kanga Sakugawa i minst fire år på en tid da Sakugawa var blitt godt over sytti år gammel. I tillegg er det trolig at Matsumura i ung alder også studerte under den kinesiske militærattacheen Iwah.

Matsumura var rundt fjorten år da han først ble introdusert til Sakugawa. Han hadde ambisjoner om å bli den beste til å slåss på hele Okinawa og få ansettelse som livvakt for kongen. Innen han var blitt femogtjue var målet i stor grad nådd, og han ble tilslutt øverste kommandør over den kongelige vaktstyrke med offisiell tittelen som den ”øverste militære rådgiver for kongen”. Sokon Matsumura voktet kongefamilien i 3 generasjoner og var deres beskytter i over femti år.

Sokon Matsumura får en utfordring

Som de aller fleste historier om Matsumura vitner også denne om en mann som er intelligent, kreativ, og ambisiøs, men som samtidig kunne være nådeløs, manipulerende, og svikefull. Trolig alle viktige egenskaper for å lykkes som kommandør over en ubevæpnet livvaktsstyrke i en tid hvor farene var fremtredene på Ryukyu for lokalbefolkningen, fanget mellom Satsuma samuraiene som styrte øyriket med jernhånd og uregjerlige utlendinger på skipsferd som ankret opp stadig oftere. Med dette, og andre forhold som Ryukyus relasjon til Kina som spesielt fremtredene har vi bakteppet som administrasjonen av riket måtte styre over. Presset på ansvarspersonene måtte ha vært enormt.

I så tilfelle har kong Sho Ko har gått ned i historien som en noe spesiell monark i Ryukyus historiebøker. Han er den andre av to konger som er tvunget til å trekke seg fra tronen, påstålig da hans oppførsel etter vitnesbyrd fra sanshikan var å anse som merkverdig, ubalansert og upålitelig. Satsuma klanen fjernet kong Sho Ko i fra tronen i 1828 på bakgrunn av denne informasjonen. Hvorvidt kongen led av en psykisk lidelse heller om han ble fjernet av andre årsaker er fortsatt åpent for debatt, men passer fint sammen med kongens utfordring av Sokon Matsumura.

Kort tid før sin avsettelse arrangerer kong Sho Ko en oksekamp til underholdning av folket. Noe som i og for seg ikke var spesielt uvanlig på Okinawa som har en lang tradisjon for denne typen underholdning. En tougyu oksekamp skiller seg imidlertid fra den spanske og meksikanske formen ved at den inneholder en kamp mellom to okser som har til mål å presse hverandre ut av kampområde, og ikke som en kamp mellom en tyrefekter og okse. Så når kong Sho Ko proklamerer at hovedattraksjonen skal bestå av en kamp mellom Sokon Matsumura og en av kongens egne okser ble det litt av en oppstandelse i adelsklassen. En kan jo selv tenke hvor overrasket Sokon Matsumura må ha vært når han fikk overlevert beskjeden om at han er utfordret til en brytekamp mot en okse om kort tid. Som øverste kommandør over kongens livvaktstyrke vil det vært umulig for han å avstå i fra utfordringen uten å tape ansikt og samtidig sin posisjon. Han ble tvunget til å godta utfordringen. Så på selve kampdagen stilte Sokon Matsumura opp i ringen foran tilskuere og konge, og ventet på at oksen skulle bringes inn på arenaen. Når oksen ble brakt frem og sluppet løs, låste Matsumura ettersigende blikket sitt på oksens øyne og stirret den i senk. Oksen som etter å ha sett inn i øynene til Matsumura, kjent for sitt fryktinngytende blikk, mistet både motet og kamplyst, og sprang tilbake til stallen.

Etter denne enestående fremvisningen av makt som både moret og imponerte kong Sho Ko, proklamerte han at Sokon Matsumura deretter skulle tituleres som bushi. Han hadde tross alt en livvakt som kunne skremme en okse til å miste kamplysten med bare sitt blikk. Sokon Matsumura er den eneste i Ryukyus historie som er kjent for å ha blitt tildelt denne tittelen.

Det er imidlertid lite trolig at en karakter som Sokon Matsumura ville stolt på blikket sitt alene til å beseire en okse i en ren styrkekamp uten å ha en annen forsikring om suksess. De aller fleste historiske kilder er enig om at Matsumura på en eller annen måte hadde gjort sine forberedelser før den store kampdagen, og de fleste er også enig om at oksen har fått hard medfart i prosessen. En kilde hevder at Matsumura besøkte stallen hver dag før kampen, og stirret olmt på oksen samtidig som han stakk den gjentatte ganger i nesen med en nål for å lære den å forbinde Matsumura med smerte og frykt forbi det som var utholdelig. Det finnes også andre lignende historier som bytter ut nålen med en klubbe, stokk, heller bare nevene. Essensen er i bunn og grunn den samme. Han lærte oksen å forbinde skrekk og smerte med sitt blikk. På den måten fikk han det psykologiske overtaket på dyret.

Andre teorier går ut på at Matsumura lærte oksen å rømme kampområdet, og at han fikk hjelp fra stallmesteren til å temme oksen. Uansett hvordan Sokon Matsumura har gått frem så vitner historien om en mann som planlegger for suksess uten å overlate noe til tilfeldighetene. Troligst var han like grundig i sin kampkunst som i sine strategiske avgjørelser, og minst like farlig for sine fiender som han var for den ulykkelige oksen til kong Sho Ko.

Kong Sho Ko sitt endelikt

Den historien som oftest blir fortalt om kong Sho Ko sitt endelikt er den som forteller at han led av en sinnslidelse som stadig ble mer og mer tydelig ovenfor administrasjonen hans, som søkte Satsuma klanens tillatelse om å få avsette han før han ble ute av stand til å skikke sine plikter.

Imidlertid kan det ligge en annen grunn til at Satsuma samuraiene fikk kong Sho Ko avsatt. Ryukyu som kongerike var kommet i den uheldige posisjon av å være en vasallstat til både Kina og Japan etter invasjonen av Satsuma samuraiene. Dette førte med seg at Ryukyu måtte underkaste seg ett dobbelt styresett, og dobbel beskatning til fordel for begge landene. Verken Kina heller Japan ønsket å foreta seg noe med den andre part. Japan på sin side ønsket velkommen handelsruten med Kina som var tilgjengelig gjennom vasallstatavtalen til Ryukyu i en tid hvor resten av Japan var stengt for handel med utlendinger under Tokugawa shogunatets styre. Kina på sin side mottok sine forsendelser som avtalt, og så ingen grunn til å fremprovosere noe som ville forandre på dette.

Kong Sho Ko måtte midlertidig forholde seg til folket på Ryukyu som levde i enorm fattigdom, og det er fremsatt en teori om at han hadde tatt en avgjørelse om å bryte med de japanske samuraiene for å lette på situasjonen. Dette ville vært en svært risikabel avgjørelse å ta. Ryukyu var i prinsippet uten en egen hærstyrke, og Satsuma samuraiene ville troligst represalier om betaling uteble. Det ville kunne blitt en meget blodig affære for lokalbefolkningen, og adelsklassen ville i tillegg løpe en risiko på å bli fjernet fra sine gunstige posisjoner om de støttet en slik ide i en eventuell konfrontasjon med Satsuma klanen. Så når planen til kongen ble kjent ville adelsklassen finne seg fanget mellom to umulige valg. Enten støtte ett opprør mot Satsuma samuraiene eller nekte å adlyde kongen. I dette tilfellet, skulle teorien være korrekt, var nok sverdet mektigere enn pennen. Adelsklassen, representert av sanshikan, så nok hvordan ett opprør ville føre til ett fall fra makten og i ett forsøk på å redde seg selv appellerte de til Satsuma klanen om å avsette kongen. Det er lett å forestille seg at de ville bruke sinnslidelse som påskudd. Tross alt, hvem med vettet i behold ville gjøre ett ubevæpnet opprør mot mer enn 3000 samuraier. På denne måten slapp de å nekte å adlyde kongens ordre, og samtidig unngikk de en risikabel konfrontasjon med en langt mektigere fiende.

På den andre siden vitner historien også at Kong Sho Ko var i ferd med å avsløre sanshikan rådets plan. Han gjorde visstnok ett forsøk på å kaste rådet og resten av administrasjonen ved å sette de i en posisjon hvor de ble nødt til å innrømme svik til fordel for Satsuma klanen. Noe som ville vært politisk selvmord, selv i en marionettstat som Ryukyu. I følge legenden var alle av kongens rådgivere avvikende i spørsmålet om de ville følge han heller ikke i perioden før han ble avsatt, bortsett fra Sokon Matsumura. Han svarte ettersigende at det var hans plikt å følge kongen, selv om det ville medføre fare for eget liv og helse. Kong Sho Ko skjønte at han ikke ville kunne kvitte seg med Matsumura på samme måte som han eventuelt ville kunne gjøre med de andre rådgiverene hans. Det åpne spørsmålet er om dette er grunnen til Kong Sho Ko gikk til det radikale skrittet å utfordre Sokon Matsumura til en brytekamp mot en av hans okser. Rett og slett fordi dette ville være den eneste måten å kvitte seg med han på, og ikke fordi det var en sinn syk manns ide. Det kong Sho Ko troligst ikke regnet med var Sokon Matsumuras lojalitet, og at han stilte opp i kampen mot oksen. Selv på en tid når det måtte ha vært åpenbart for begge at kongen hadde mistet sin makt. Det bør være lett å se at en slik fremvisning av lojalitet ville ha moret kong Sho Ko, da Sokon Matsumura slett ikke trengte å frykte for sin stilling lengre og enkelt kunne å valgt å trekke seg fra utfordringen.

Muligens er det nettopp derfor noe av det siste Kong Sho Ko gjorde var å utnevne Sokon Matsumura til bushi.

Kilder: Tales of Okinawa’s great masters av Shoshin Nagamine, Shotokan’s Secret av Bruce D. Clayton, Ph.D, Karate Do Kyohan av Gichin Funakoshi.

Byggeklossene i kata

I følge Hirokazu Kanazawa sin bok Karate fighting techniques, var kata i all hovedsak karatetrening på den tiden da den kun foregikk på Okinawa. For det meste ble elevene drillet i forskjellige former, i tillegg til visse styrkeøvelser kalt kake’dameshi[i].

Dette er en ganske så alminnelig fremstilling av tidlig karatetrening, men når mestre i fra gammel tid fortalte om å gå samme kata i dunkelt lys, natt etter natt foran sine lærere, så tror jeg de ikke utbroderte hvorfor kata var så viktig.

Kata, om en ser det i fra rett innfallsvinkel kan være ett høyst effektivt selvforsvarsredskap, og en del av ett viktig arsenal for å kunne beskytte seg selv og andre for fare[ii].

Sand i maskineriet

Å gå kata som soloform er den formen for trening som er kjent for studenter flest. Der vi enten alene heller på rekke og rad sammen med andre utfører en serie bevegelser, som en form for skyggeboksing. Imidlertid er det mye mer til kata en bare denne soloformen.

Jeg tror når de gamle mestrene fortalte om sine netter med katatrening så utelot de å fortelle om alle sidene ved treningen heller så tok de det bare for gitt at vi skjønte at det var mer enn bare soloformen ved en kata.

Jeg velger å tro at det er den sistnevnte som er det mest reelle, selv om det finnes mange teorier om hemmeligholdelse etter at karate ble tilgjengelig for allmennheten. Blant de mer populære teoriene finner vi for eksempel påstander om at teknikker som ble sett på som farlige ble fjernet i fra kataene. Det er også blitt hevdet at heian/pinan kataene er treningskataer uten reelt innhold, utviklet utelukkende som formelle øvelser. I tillegg er det blitt antydet at Gichin Funakoshi stod i spissen for en større hemmeligholdelse av kataenes reelle betydning sammen med andre av datidens karate pionerer[iii].

Hvis dette er tilfelle så strider det imidlertid imot noen av karatens viktigste dokumenter, sett i historisk kontekst. Blant annet Itosu sitt kjente skriv i fra 1908, tode’jukun, letter oversatt til å kunne forstås som karatens 10 råd. Ved avsnitt 6 står det;

”Øv på kata ofte, lær betydningen av dem og når de skal brukes før de blir øvd på. Det finnes mange muntlige instruksjoner for slag, blokk, bryting, og hold[iv]-[v]”

Hvis det er meningen at kata kun skulle fungere som formelle øvelser, hvorfor skulle det da være nødvendig å lære betydningen bak bevegelsene, langt mer lære betydning så inngående at de kunne øves på som selvforsvarsteknikker som det blir implisert i avsnittet.

Videre, hvorfor vill Itosu ha skapt fem pinan kataer som formelle øvelser og gi fra seg ett slikt råd hvis de kataene ikke inneholdt praktiske kampegenskaper. Pinan kataene ble for øvrig kjent for offentligheten før han sendte tode’jukun dokumentet fra seg[vi].

En mulig forklaring på hvorfor innsikten om kata applikasjoner kan virke så hemmeligholdt kan også ligge i avsnitt 6;

”… Det finnes mange muntlige instruksjoner …”

En teori ut i fra gjeldende utsagn kan være at studenter gjerne ble lært selve formen, men ikke forklaringene. Sett i lys av at før 1902 hadde en karatelærer en håndfull studenter, men etter at karate ble introdusert på skolene i Okinawa var det nå flere hundre elever på en lærer, så er det ikke utenkelig at forklaringer ble tilbakeholdt til det hadde utviklet seg fortrolige lærer til student forhold. En slik teori kan også sammenfalle med prinsippet om okuden’waza[vii], såkalte hemmelige teknikker. Hvis forklaringer kunne bli tilbakeholdt, er det lett å se at dette kunne bli oppfattet som hemmeligholdelse, spesielt når overleveringer kun ble gjort muntlig.

Videre kan vi legge epoken karate ble offentliggjort i til grunn som en mulighet for at applikasjoner ikke ble viet noen særlig oppmerksomhet. Først og fremst var Okinawa på vei inn i fredligere og moderne tider. Satsuma klanen som regjerte over Okinawa falt med slutten av edo perioden. Noe som betydde slutten på samuraienes enevelde over ett våpenfritt øyrike, og man slapp å frykte en umiddelbar død fra en misfornøyd samurais hånd[viii]. Behovet for selvforsvar var begynt å minke, og folket levde fredligere enn tidligere.

Et annet aspekt ved karaten i årene etter introduksjonen på fastlandet var at i motsetning til judo og kendo så manglet den anerkjennelse i fra Japan gjennom Dai Nippon Butokukai, lettere oversatt til Japans større kampkunstforbund. Hovedvekten av arbeidet med karate på den tid ble lagt på å få til ett samlende innhold og læresett, en felles uniform, samt utforming av ett konkurransesystem. I tillegg måtte karate fortsette å distansere seg i fra noen av sine mest voldelige teknikker og kinesiske herkomst for å bli akseptert.

Med hensyn til kravene som Dai Nippon Butokukai stilte ovenfor karatens pionerer er det interessant å se at de ønsket å fjerne de mest voldelige teknikkene og promotere konkurranser istedenfor. Det kan forklare ett eventuelt skifte av fokus fra applikasjon til fremføring. Karate utviklet seg til å bli en sport.

Dette igjen er underbygget av blant annet navneskifte fra to’te, kina hånd, til kara’te, tom hånd. Sistnevnte er alminnelig kreditert Gichin Funakoshi[ix], selv om Chomo Hanashiro hadde tatt i bruk skrivemetoden tom hånd for karate i hans bok karate’shoshu’hen i fra 1905[x]. I tillegg tok karate opp bruk av suffikset ’do for å signalisere at det eksisterte ett filosofisk og introvert aspekt ved kampkunsten, på lik linje med de andre større kampkunstene som kendo og judo.

Selv om karate tok på seg sin nye rolle som sportsdisiplin i ett nasjonalistisk Japan forut for andre verdenskrig, vitner mange utdrag i fra datidens karatepionerer at kata hadde praktiske applikasjoner. Blant annet i følge Gichin Funakoshi sin bok Karate’do’kyohan;

”Sparring eksisterer ikke foruten kata, men som en øvelse for kata”

Denne litt krypiske uttalelsen underbygger Gichin Funakoshi sitt kjente syn på at han mente at frisparring ikke burde bli en del av karate, men heller brukes til å bli kjent med applikasjonene av kata.

Videre så skrev Chojin Miyagi i sin bok Karate’do’gaisetsu fra 1934 at;

”Gjennom sparringsøvelser kan en identifisere den praktiske betydningen av kata”

Dette er etter min mening langt på vei den klareste uttalelsen fra den tiden som viser at det er ett bindeledd mellom kata, sparring, og faktiske kampkunnskaper. I lys av dette så er det trolig at applikasjonene bak kata ikke i noen større grad er blitt bevisst skjult i moderne tid. Jeg tror rett og slett at det ikke har vært viktig for utviklingen av karate som disiplin på verdensbasis. Det har heller ikke vært viktig for utviklingen av karate som sport.

Gjenoppdagelse av kataens praktiske verdi

Når en begynner å se på kataene som praktiske redskaper som kan lære oss å beskytte oss selv og andre vil en oppdage en rekke aspekter som man må ta med i betraktning. Løselig kan man som regel kategorisere disse aspektene til en av de følgende undergruppene når man studerer kata;

Bunkai

Karateterminologien bunkai er ofte brukt for å forklare bevegelsen i en kata. Oversatt i fra japansk har ordet flere betydninger, men med hensyn til kampkunst så er den mest brukte oversettelsen enten analyse eller demontering[xi]. I forbindelse med kata må man anerkjenne at ett sett med bevegelser i fra en kata kan ha mange mulige applikasjoner, og gjennom en analyse av disse vil det være naturlig å velge de teknikkene som ligger nærmest opp mot soloformens bevegelse som de primære applikasjonene. Det er sannsynlig at skaperen av en kata har hatt en hovedapplikasjon i tankene når bevegelsene ble skapt.

Med andre ord når en karatestudent studerer bunkai så analyserer han mulighetene bevegelsene i en kata gir han i en virkelig kamp. Den hovedapplikasjonen fra en kata han velger vil være hans bunkai, såfremt den samsvarer med bevegelsene i soloformen.Det betyr imidlertid ikke at andre applikasjonene er uten verdi, men de er ligger i all enkelhet litt lengre i fra soloformens bevegelser. Det er gjennom en aktiv analyse vi kan oppdage flerfoldigheten i ett enkelt sett med bevegelser.

Henka’Waza

I forbindelse med bunkai kan vi oppdage alternative fremgangsmetoder for å gjennomføre en applikasjon. Hvis teknikken i all hovedsak forblir uforandret, men applikasjonen av den endrer seg så er det snakk om en henka’waza. Oversatt har ordet henka flere betydninger[xii], men med hensyn til kampkunst så er den mest alminnelige forståelsen forandring og variasjon, som gir oversettelsen variert teknikk.

Oyo

Hvor bunkai er analyse av tekniske applikasjonen, er oyo analyse av prinsippet teknikken hviler på. Utførelsen kan være drastisk forandret i fra bevegelsen i kata, men tilhøre samme oyo. For eksempel om man bruker det tekniske prinsippet i fra ett sett med bevegelser i en kata i en bakkekamp så utfører man oyo, såfremt det er en teknikk med de samme prinsipielle funksjonene og resultat.

I tillegg kan det også bety at en utnytter skiftende prinsipper, som for eksempel at man utfører en teknikk i fra en kata og følger opp med en teknikk i fra en annen kata.

Praktiske hensyn

Kata er en praktisk disiplin, og man høster størst frukter fra den gjennom praktisk erfaring. Essensielt kan en dele de praktiske aspektene ved å studere kata inn i flere grupper[xiii], men de 4 viktigst hovedgruppene vil være;

1. Å lære soloformen.

2. Kata’bunkai eller bare bunkai. Dette temaet er når man søker å finne de praktiske applikasjoner bak bevegelsene.

3. Bunkai’kihon. Dette er temaet når man prøver ut applikasjoner på en vennligsinnet treningspartner for å se om de har praktisk holdbarhet.

4. Bunkai’kumite. I dette temaet prøver man ut applikasjonen som er tatt med i fra punkt 3, men på en fiendtlig motstander. Det er imidlertid viktig å ha klare grunnregeler med hensyn til bunkai’kumite så ingen skader oppstår. Ha gjerne med en observatør til å overvåke deltakere.

Takk for oppmerksomheten,

HE.

---

[i] Se Karate fighting techniques av Hirokazu Kanazawa, side 20.

[ii] Se Shotokan’s Secret av Bruce D. Clayton, Ph.D, kapittel 9, side 173.

[iii] Se Hidden Karate av Gennosuke Higaki, side 60.

[iv] Se Hidden Karate II av Gennosuke Higaki, side 17.

[v] I den originale versjonen av tode jukun står det ikke kata, men det står heller ikke karate som er den mest alminnelige oversettelsen per i dag (se for eksempel www.en.wikipedia.org/wiki/Anko_Itosu). I den originale versjonen står det omotegei som best kan forstås som hovedformål (se www.freedict.com/onldict/onldict.php, og søk på omotegei).

Imidlertid er det trolig kata Itosu sikter til, da dette kan underbygges av en avisartikkel i fra 1903 hvor han omtaler kata som dan no moto, som oversatt kan forstås som det som er av steg. Dette viser at forut for 1922 når Gichin Funakoshi sin bok Ryukyu’kenpo’karate kom ut var det nok ikke ett fast navn på mønstre, se for øvrig Hidden Karate II av Gennosuke Higaki, side 17.

Om omtoegei for øvrig har en annen betydning på okinawisk dialekt (uchinaguchi) vites ikke av forfatteren.

[vi] Tode jukun dokumentet er datert til oktober 1908, se Hidden Karate II av Gennosuke Higaki, side 10.

[vii] www.freedict.com/onldict/onldict.php, søk på okunote.

[viii] Se Tales of Okinawa’s great masters av Shoshin Nagamine, side 32.

[ix] Se for eksempel www.jkanorway.no/Default.aspx?tabid=115.

[x] Se www.fightingarts.com/reading/article.php?id=100, for en artikkel om Chomo Hanashiro.

[xi] www.freedict.com/onldict/jap.html, søk på bunkai.

[xii] www.freedict.com/onldict/jap.html, søk på henka.

[xiii] Se Bunkai Jutsu av Iain Abernethy, side 222 – 228.